“Værsågod! Det er servert!”Jeg hørte en stemme fra oven i går når jeg stod opp. En stemme som ville ha meg opp og ut til dekket bord. Ingrediensene var på plass. alt var pakket inn og kakene stod på bordene. Til og med langbordet var dekket. Og det kom jo ikke helt uforberedt. Gislefoss hadde sendt meg en tydelig invitasjon flere dager i forveien. Natt til lørdag skulle det danderes. Alt skulle ordnes og sluttføres slik at festen som ble tilbudt neste morgen skulle bli fullendt. Og det var hyggelig å bli invitert til bords. Dette var et slikt spleiselag så redskapen måtte en medbringe selv. Kakespader og hjulvispere ble kvesset og trimmet. Problemet var stort sett bare å finne ut av bordplasseringen. Og å komme frem til bordet.  Å avdekke det dekkede bordet. Men det gikk fint det og. Utover dagen og kvelden ble festen fuktigere og fuktigere og saltet ble funnet frem. Dette sammen med restene av alt hva snøen gjemmer på ble samlet i små grå bekker histen og pisten. Dette igjen samlet seg nede hos meg. Der hvor jeg stod ved sluken uttafor garasjen og lurte på hvor denne gørra ble av. “Kankje det renner ned til kumpefabrikken”,- tenkte jeg.