En hyggelig skummel gråsprengt en. Årets første

skitur til Havsyn var tåketung. Våt snø og dyp snø og ski som sank nedi til nesten knes. 2 kilometer på 1 time og 20 minutter. Ikkje akkurat Northugfart. Men fordelen med slikt labert tempo er at jeg øve på å telle på Thailandsk. Jeg teller skrittene høyt for meg selv på Tahilandsk. Litt skummelt opplevelse muligens for intetanende rådyr og nysgjerrige elger. Her går en svett og klam eldre mann alene i skogen og teller høyt på Thailandsk.  Og så plutselig stod det en annen der. Jeg var kommet til 278. Song-roy-jet-zip-pet.  Han så meg og jeg så han. I skumringen var det litt skummelt. Plutselig var jeg i BlairWitch land. Gudd. Og det var umulig å løpe hjem. Ski og tung snø og spurt passer dårlig sammen. Så istedenfor å bli reddere stod jeg der og pratet litt med han og. Han visste han så skummel ut, men han var egentlig god og snill. Etter litt sa jeg “Hadde!, ha en fin kveld videre” og gikk hjemover. Elgen og rådyret ristet nok bare oppgitt på hodet.