Fantasiens makt er ufattelig moro. Og som en til tider smånysgjerrig kreativ sjel er det uvanlig gøy å prøve å følge et barnebarns kribling i hjernebarken. Han tenker så nytt og ufarget. Rett på sak. Jeg lærer masse av han, – jeg lærer det frie hodet. Jeg ser at to krakker og ett teppe raskt omformes, endrer funksjon og blir til en krympekanon. Plutselig er jeg 5 cm høy og Lucas leter etter meg under sofaen. Jeg kan se at den lille treflisa han fant ute, egentlig er pengene til SuperMario som datt ned fjellet og mangler 30 stjerner. Jeg kan se mer og mer av det jeg tenker. Etter 2 år med selvpålagt skråblogging ser jeg mer enn før. Egeninnsatsen hjelper litt, mens en liten gutt med lekent og åpent sinn hjelper mer.