Øyelokkan sveives opp. Ikke samtidig. Nei det er for energikrevende. Det ene sveives opp 2-3 millimeter slik at uklare solstråler siger inn fra bak gardinene og inn i hjernen. I hjernen eksploderer de og vekker til livet resten av kroppen. Jeg føler meg som en parkert traktor etter en overtidsdags arbeid. Men jeg våkner allikevel. Bortsett fra venstre arm som har krøpet og snodd seg på umulig vis under høyre skulderblad og sover fortsatt. En hel detter i gulvet. Så en til. Først da letter hodet fra puta og det andre øynet åpner seg litt. 9 tassende tunge steg til badet hvor autotopilotiserte rutiner gjør meg ferdig stelt. Hodet er nå på vei til å våkne. Deilig følelse. Fra badet drar den imaginære kaffelukten meg til kjøkkenet hvor den snart manifesterer seg. Nok en fin dag er i gang. God morgen