Jeg gjesper, strekker meg, og stiger morgensuppetrøtt ut av senga. Knirkefritt for ikke å vekke kona. Føttene føles som traktorhjul og øyeeplene kjennes som klisne komper. Utenfor er alt hvitt. Hvitt?. Nei, ikkje snjo denne gangen. Tåke. Tjukk gammelbrøytefonnfarga luft siger innover Korsvikfjorden. Den står i stil med mitt hode. Jeg var omtåket på alle kanter. Så vel inni hodet som utenpå. En varm god kopp kaffe hjelper på øyelokkene og ei vippende snerten Linerle letter øyedisen. Og da skimter jeg to hvite venner uti fjorden. De kommer her hver dag. Majestetisk seiler de innover. Som om de eier fjorden. Langt bak de tuter SuperSpeed i håp om å finne frem til Danmark. Jeg tusler ned på svaberget og sier “God, god morgen!”.