I går trosset jeg sekundmetrene og fulgte med vinden til byen. Til torvet og åpningen av Julebyen i Kristiansand. Familien min sviktet nesten totalt. Det eneste unntaket var en liten optimistisk gutt på seks år. Mitt barnebarn. Både han og jeg har vært ute en vinternatt før. Og med vinden i ryggen, lua i panna og julegrana i sikte ventet vi på juleshowet. Småen vet at bestefar har vært med på å lage showet, og han ventet spent på sprettnissen. Men før vi skulle kunne få møte sprettnissen måtte Ordføreren stotre frem noe og Helene Bøksle skulle synge noe. Jeg forklarte seksåringen at vi måtte nok vente noen hutrende minutter til. “Åhhhhhhhhhh”, sa han misfornøyd. Og så kom dama som skulle synge  . . . . . . . …………………………

Det var så vakkert. Snøfnuggene i stormkastene gjorde så godt de kunne for å ødelegge sangen. Helene Bøksle vant over vinden. Hun bad lydmannen slå av musikken og oss andre til å holde godt rundt hverandre. Så sang hun medvinds mot vinden. En seksåring og en bestefar holdt rundt hverandre og ble trollbundet av hennes vakre sang. Så flott. Seksåringen ble forelska.

Etterpå jublet vi til lysshowet og sprettnissen. En fin, fin kveld for en bestefar og et barnebarn.