I disse juletider er det mye som disser. Noen er faktisk dissidenter, mens andre dissekerer. Hos andre er det tiltagende anatomisk dissing her og der. Det er mat og ribbefylte krumkaker med juleeggedosis over alt. Fristelser, fristelser, fristelser.  . . Og så riskremen da. Hvilken forbanna urettferdig fristelse. Dette hvite fløyelsmyke stoffet med små tyggbare riskorn er noe Jesus fant opp. Så godt er det!  Etter at en først har nytt en god porsjon med tradisjonsrik julemiddag, kommer riskremen. Egentlig burde en servert riskremen først, slik at en lettere kunne planlegge hvor mye middag en skulle spise. Jeg antar det er for de fleste som det er for meg. Hovedretten lar seg lettere begrense enn riskremen. På jobben min hos Blank serverte vi et godt utvalg av mat fra Trine på Gården på en julekundefest her om dagen . Alle nøt de ulike rettene og praten gikk lett. Men så kom riskremen. Etter en abstinensfylt tredje gangs forsyning ble det rett og slett en trykket stemning . . . .