Jeg må helt klart slutte å drikke ei halv flaske 60 til frokost. Det roer nervene riktignok, men øker angsten. Hmm. Angst uten nerver? Vel? Uansett så er det slutt nå. På vei til bussen i dag krummet jeg nakken mot uværet. Horisontaltflygende istapper og forfrosne pensjonister fra Strømme sykehjem føyk gjennom snøkavet. Jeg prøvde å gjøre som min nordnorske svigerfar har lært meg. Jeg prøvde å  “Stå an a”.  “Unnskyld, svigerfar, “- jeg klarte det ikke. Det er bare 100 meter til busstoppet, men jeg brukte to timer. 4 ganger ble jeg sugd inn i monstre av snøfresertraktorer og ble kastet i småbiter opp i høye fonner. Det er klart det tar tid å samle seg igjen etter noe slikt. Også fire ganger da! Gudd. Men etter en strabasiøs ferd hvor hver centimeter telte nådde jeg nesten bussbua. Denne trygge havnen for oss bussere.  Der stod det allerede 2 mørkhudede unge damer som akkurat da neppe ønsket å bli våre nye landsmenn. De ristet verre enn en foodprocessor fylt med kokosnøtter. Men like før jeg nådde frem til dem kastet jeg et blikk til høyre . . . . . . . Gudd. En dinosaurus stakk ut av snøen. Hallusinasjonen virket så reell at jeg fikk tatt bilde av den. Gudd. Det var da jeg begynte å se negativt på det.

Ingen 60 i morra til frokost.