Det er lov å drømme seg vekk, fantasere,- og enkelte snøhauger skal bare ikke flyttes på. Til det er den iboende assosiasjonsgleden for stor. Etter et par timers snømåking uten å tenke på annet enn ingenting nådde jeg atriumet. Vår innelukkede hellelagte lille sommerplett med utestue, tønnegrill, kosepeis og blomsterbed. Et sted under snøen har vi alt dette. På sommeren er det der. Det var utepeisen som tok meg til Rio. Jeg har ikke vært der før, men i går reiste jeg. På tomme tankers måte. På første klasse. Uten jetlag og solfaktor. Og om jeg ikke hadde blitt varm av snømåkinga ble jeg det nå. Rio! Rio De Janeiro! Skummel jungel, varm sand, varme mennesker, svettende karneval og yppig musikk. Luktene, lydene og formene snek seg inn og til og med Jesus var der et øyeblikk og velsignet stunden.

Jeg skuffet ikke den snøhaugen. Og heller ikke meg selv. “Er du sliten og kald nå?”- spurte kona når jeg kom inn. “Nei,- jeg har vært i Rio!” smilte jeg.

Assosiasjonsglede.