Som verveekstragave i en eller annen abonnementspålagt bokfadderklubb kom det en skritt-teller til huset. Ah! Hvilken utsøkt presang. En skritt-teller. Et lite teknologisk høyverdig produkt i slik dårlig kvalitet at det sannsynligvis ble gitt til bokklubben av et eller annet skritt-teller overskuddslager. En skritt-teller. Et øyeblikk steg håpet hos en forsoffen eldre herre med skitne tanker. Er det virkelig,- tenkte jeg. Men – Nei. Mine fantasier stilnet. En skritt-teller er ikke det jeg håpte det var. Nei, nei. Feil igjen. En skritt-teller teller antall steg fra A til B. Hvor mange steg et det fra soverommet til kaffetrakteren. 7. Det er syv steg dit. Tilbake er det også syv. Til sofaen fra kaffetrakteren er det fire. Jepp. Gudd å interessant. Dette var noe jeg ikke trengte, så jeg gav det lille apparatet bort. Til en seksåring. Jeg forklarte prinsippet og festet den på han. Siden har han ikke stått stille. Etter diverse spurtetapper i hele husets lengde stakk han ut. Men det hender han stikker hodet inn døra igjen og sier,- “Tretten”, for så å forsvinne igjen. Vi ser skyggen hans passere utenfor. “Nitten!” hører vi han juble i det han bykser over katten og forserer husets langside i et forrykende tempo.

“Ni!” hører vi i det fjerne.