I år har jeg opplevd mye. Litt for mye etter min pietistiske patetiske sørlandske smak. Men livet kan ikke planlegges og styres og forberedes. Jeg antar jeg ikke får et strykejern i hodet i morgen, men jeg vet det ikke. Jeg kan forberede meg og gå med hjelm hele morgendagen. Allikevel garanterer ikke det at jeg ikke får et strykejern i hue. I år har jeg blitt utfordret på nye plan. Jeg har blitt bedt om å ta den vanskeligste veien. Jeg har måttet forlate min mannlige praktiske overfladiskhet for å forsøke å forstå ting som ligger under overflaten. På dypet. I grøftekanten. Jeg er milevis fra komfortsonen og tusler rundt og tenker tanker jeg bare har lest om tidligere. Jeg har gjort det for å hjelpe en venn som sliter. Det er slitsomt å hjelpe, men på en utmattende tilfredsstillende måte. Jeg er trygg på meg selv, og det er kanskje derfor jeg tør. Jeg har lært. Jeg har vært redd. Jeg har hatt lyst til å gå en lettere vei. Jeg har hatt lyst til å gå til venstre. Jeg har hatt lyst til å gå til høyre.  Men jeg vet at kanten jeg kastet meg utfor tidligere gjør meg bedre evnet til å fly. Jeg tror jeg skal klare å lande. Forhåpentlig sammen med en annen.