Mannen,- Den elendige pasienten

den_elendige_pasienten_tommetankerHost, host. Jeg innser det nu. Selverkjennelsens øyeblikk siger langsomt innover meg. Kvinner nikker samtykkende. Menn rister avvisende. Tøffetomm, mannemanntomm, omsorgstomm, pen i motlys tomm, hjelpertomm, skogenstullingtomm er svak. Hans ufeilbarlige høyhet Tomm har en svakhet han deler med de fleste menn. Ja, alle, egentlig, skal jeg tro en samtale jeg overhørte. Jeg deler den nok med Tor på jobben, med Frank på fotballen, med kompis Ole og med Øivind på facebook.  Og svakheten kommer når vi mister styrke. Når vi havner i en situasjon hvor vi er avhengige av hjelp. Når vi hoster på oss en stakkarslig influensa. Eller brekker noe. Når vi ikke er sterke lengre. Min kone hadde venninnebesøk i dag, og en del av temaet var meg. Om hvordan jeg tar i mot hjelp på en klein måte. Hmmmm.  Vanligvis vet jeg ikke om slike samtaleemner, men det har seg slik at jeg er sengeliggende og hører alt som sies i vårt vesle hus. Jeg er ikke egentlig syk. Mer nøyaktig nyoperert i kneet med en streng sykesøsterbeskjed om å holde sengen, ta det rolig, ikke gjøre så mye. Greit nok det tenkte jeg første dagen. En uke i sengen. Slappe av. Yuhuuuu!. Etter tre dager tenker jeg ikke slik lenger. Det er dødskjedelig. Liggesår og øm i hodet. Min engel av en kone vil hente kaffe til meg. Av gammel vane henter jeg den heller selv. Selv om kaffehenteprosessen tar en halv time på krykker og kaffespor gjennom stua. Min kone vil ordne med PC og kabler til sengen min. Men jeg gjør det heller selv i løpet av de neste 70 minuttene. Min kone vil lage frokost på sengen til meg, men jeg står opp før henne og smuler til kjøkkenet og får jækla vondt i kneet igjen. Det er like før jeg lager frokost til henne,  . . . . .Jeg?. . . . . Jeg skulle jo heller smilt og sagt takk, og takk igjen, og nok en gang takk. Hvorfor er vi menn så dårlige til å ta i mot omsorg når vi trenger det. Hvorfor ligger jeg ikke bare å tar i mot istedenfor på dustete mannevis prøver å krykkegjøre det selv. La meg få hjelpe, sier kona. Jeg har begynt å prøve. Og innser at akkurat nå er hun sterkest, og jeg svakest, og omsorg er godt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s