Men hvem faen er komponisten? Og hvorfor er preludium, postludium og resten av tullballet dirigert som en form for jazzimpresionistisk dubstep. Det føles noen ganger som jeg flyter rundt i en symfoni. Men hvilken symfoni det er er vanskelig å bestemme. Tonearten er ubestemmelig. Partituret endres stadig. Er jeg en vakker lykkelig symfoni av Joseph Hayden, en fugemettet trudelutt av Mozart eller en tung sjebnevariant av Beethovens 5.symfoni? Umulig av vite. Av og til strømmer vakre toner til meg fra verden rundt meg. Klanger og rytmer sprer seg deilig inn gjennom ryggraden og videre utover i sjelens umusikalske kroker. En svevende virkelighet av noter og sammenstillinger. Strykerne smelter sammen med fløytespillernes fløtemusikk. Og det er akkurat da, når jeg er inne i denne auforien av umettelige sonater spekket med treklang, firklang og fuger av femklang , at trekkbasunen fjerner trommehinnene og stortromma tres nedover hodet mens cymballene møtes ved testiklene.

Jeg må lære meg noter.

Og om du lurer på hvorfor et melkeglass vises i bildet under, så gjør jeg det også. Eller,- – – egentlig ikke.