Det var en stri tur. Ikke lang men stri. Og en umerka tur på stier som ikke akkurat er oppgått. Men det passet i dag. Været var fint og bekkene fulle så dette skulle bli bra. Fra en bitteliten parkeringsplass ved Bjorvannet tuslet et barnebarn og jeg oppover en traktorveg til vi kom til Tonesal. Et flott navn. Visstnok fra den tid det ikke var så mye trær her. Da var ekkoet vidunderlig. For her var det høyt og bratt på alle kanter. Vi testa ekkoet og det funka nå og. Og foran oss lå Foreheia. Rett opp. Vi gikk i bekker oppover vakker eikeskog. Dette er et naturreservat så skogen er gammel og vakker. Vel oppe lå utsikten og ventet på oss. Fra Foreheia kan du se langt, helt til havs. Den rager 219 m over havet. Men det er på vei ned vi fant grunnen til at vi gikk denne turen i dag. Godt gjemt ligger Lille Kjerag. I en stor bratt skorte har en stein kilt seg fast. I motsetning til Store Kjerag er det her fotografen som har det skumlest. Løse steiner og blaut og bratt er ikke noen godt underlag for en fotograf. Men vi hadde ikke gått helt hit uten å få dette foreviget. Bildene ble tatt og turen gikk hjemover igjen. Mer steinrøys og mer myr og mer bekk. Turen har en egenart, men er litt utilgjengelig. Litt for de spesielt interesserte.

Som meg.