Jeg synes det er så vanskelig. Det er så vanskelig å bry seg. Hvor mye skal jeg egentlig bry meg. Jeg kan selge hytta mi og gi pengene til noen som sulter. Da hadde jeg reddet livet til 1000 stykker. Minst. Det er litt av en tanke. Jeg kunne latt være å gå på byen en dag. Da hadde jeg reddet livet til 20 kanskje. Men jeg gjør det ikke. Jeg velger meg selv fremfor dem. Jeg først, og etterpå. Dernest velger jeg meg selv og meg selv og meg selv. Først i et anfall av dårlig samvitighet i ny og ne (de kommer sjelden) tilgodeser jeg litt til dem. Og da gir jeg sjelden så det monner. For det må ikke gå utover meg. Det er kun for å skrape vekk laget med omtanke for andre at jeg gir. Jeg vet jo ikke hvem som får min hjelp. Akkurat mine stakkars kroner. Er det en gutt eller jente. Familie eller en bestemor. Men det vil jeg jo helst ikke vite. For da må jeg bry meg. Arulf Øverlands vers traff meg tilfeldig i dag. Men det traff som ei slegge. Vondt å lese akkurat det verset. For jeg er en av dem som tåler så inderlig vel, den urett som ikke rører meg selv. Målet mitt må være å gi litt mer. Gi av mine penger, for de er det andre som trenger.

http://www.wfp.org/ http://www.cfr.org/global/global-conflict-tracker/p32137#!/