Det meste her i verden forstår jeg ikke. Og i alle fall forstår jeg ikke folk. Ikke meg selv en gang. Jeg ser på facebook og forsøker å få innsikt i menneskehetens mysterier og sanne ansikt. Og etter år etter år etter år med å lese innlegg, publisere innlegg, akseptere og blokkere og like og smile til så føler jeg at jeg er like langt. Riktignok har jeg sett flere bilder av katter og barn og Gaustatoppen enn jeg ville gjort uten facebook, men . . . Jeg tror ikke jeg skjønner det spøtt mer av menneskets natur. Kanskje det er derfor jeg liker natur uten mennesker best. Og som inneslutta, venneløs sørlending uten sosiale antenner har jeg i den senere tid ikke blitt utfordret til noe facebook-greier. Jeg legger merke til at alle andre har blitt utfordret. I alle fall tar de den og legger ut et bilde av seg selv fra ungdomstiden. Og for å blende inn i facebooks magiske verden så tar jeg utfordringen uten å bli spurt. Jeg fant fram det første bilde av meg, og legger det ut. Føler meg som en del av facebook nå.
