Det tredje barnebarn. Er det en forbannelse eller en velsignelse. Jeg satser på det siste. Men tallenes tale kan være tøffe å svelge. 2 barnebarn er et par. Jeg har to øyne, to ører, to armer. To barnebarn kan mestres. Det er greit. Men så kom det jaggu ett til. Det forkludrer forholdet og hele oversikten. 2 stk. er et par? 3 er en forening. Og jeg er bare en. Heldigvis av og til lagleder. Men ikke alltid.  Jeg liker ikke babyer, jeg er jo mann. Så frem til nå har jeg egentlig bare hatt to barnebarn. Men babyer vokser. Såpass har jeg skjønt. Og på et udefinert tidspunkt slutter de å være udefinerte. Slutter å bare være en klump. Dette tredje medlemmet i klubben som kan kalle meg bestefar forundrer meg. Det kan jo være at jeg har blitt marinert i til en soft klump  av de to foregående barnebarna, men jeg tror jeg ser på dette krypet med nye øyne. I alle fall ser hun på meg med nye øyne. Hver gang vi møtes. Og det er moro. Se hvordan ord blir til. Hvordan ting mestres. Og hvordan ting ennå ikke mestres. Det er spennende å treffe ett nytt menneske. Og alene er hun en velsignelse. Er hele laget samlet er de av og til  en velsignelse da og. Om enn over en litt kortere tidshorisont.