Det er Godt å kjenne. Kjenne på glede. Kjenne på sol. Kjenne på fjell, og trær og vann og venner og lunheten fra et bål. På seg selv kjenner en andre sies det. Jeg håper det. Av og til er det spesielt godt å kjenne.

Jeg kjenner Siw. Hun er det godt å kjenne. Og når Siw, nesten selvfølgelig, deltok på et rullekurs i Kristiansand (ikke spør), så var det kjempekos at hun ringte og inviterte seg selv og kjæresten til en kveld på brygga. Jeg kjenner også Andrew. Australieneren som er god å kjenne. Og når han og kjæresten fra Mexico også ville på brygga var det godt å kjenne den gode følelsen som kom. Og jeg kjenner jo Paul. Han er god å kjenne. Han er god til å klemme. Og når han også kom til brygga med kjæresten ble det ennå bedre. Og at han hadde medbrakt utsøkt middag til 8 var kvelden perfekt. Stemningen steg mens vinden løyet og mens skyenes rosa tilfredshet fulgte solen bak Langholmen satt jeg ved bålet og kjente på at akkurat disse rundt meg var det godt å kjenne. Både de jeg kjente fra før og de jeg lærte å kjenne denne kvelden.

Takk for besøket.

Og østers som forrett er oppskrytt. Venner er ikke.