Flekkerøya lever og leverer så det holder. En solskinnsdag i September. Det var ikke akkurat daut på Daumannsholmen i går. Flere levende enn døde vil jeg påstå. Navnet fikk den visstnok etter noen stygge seilskuteforlis. De døde drev i land her. Ikke noe lystig minne akkurat. Ei heller så lystig den murbygningen. Det var tyske okkupasjonsmakter som brukte dette som messe. Flekkerøya hadde hele 5 tyske radarstasjoner. På Høyfjellet, Blåsthaugen, Daudmannsholmen, Okslehavn og Brattåsen. Paranoiaen var stor den gangen. Ufattelig hva de klarte å bygge i de få årene de var her.

Men dagen i går ble lystig allikevel. Turstiene var fulle av smilende turfolk på tur. Vinden var på vår side og like flau som en vanlig sørlending. Ytterst ute fant vi Flekkerøya camping. Der hadde alle telt-sneglene sjekket inn. Skikkelige backpackere. I alle fall i hodet på meg og mitt barnebarn. Og for å gjøre Flekkerøyopplevelsen komplett så vi noe langt der ute i horisonten der vi myste utover fra Flekkerøya Camping. Fullriggeren Sørlandet seig innover. Et flott syn.

Hjemveien tok vi gjennom skogen og deler av Kjærlighetsstien. Resultatet var en pose full av steinsopp og kantareller.

Takk Flekkerøya for at du ligger det du gjør og er det du er.