“Ranselen din er åpen!” Ordene betydde no. Jeg betydde noe. Akkurat der og akkurat da. Ordene jeg sa er kanskje ikke viktige, – men litt viktige allikevel. De betyr noe for meg, fordi det var jeg som sa dem. I et lite øyeblikk gjorde jeg det rette og sørget for at skolejenta som gikk foran meg ikke ville miste ting ut av ranselen. Jeg betydde noe for henne. Hun snudde seg, smilte, og sa takk før hun gikk videre. Det betydde noe for meg. Det er viktig å bety noe. Og jeg vet jeg betyr noe for andre. Men for de fleste betyr jeg ingenting. Det er også greit egentlig, for jeg kjenner ikke de fleste. Men for noen av de fleste som jeg ikke kjenner håper jeg at jeg kan bety noe. Akkurat som med jenta med ranselen. Jeg gikk ikke forbi henne uten å bety noe og snudde meg ikke vekk og holdt kjeft. Jeg gjør det også noen ganger. Jeg ser noe uten å bry meg selv om jeg burde. Jeg holder kjeft når jeg burde ha sagt noe.

Men av og til betyr jeg noe for noen andre.

Det kjennes godt.