Jeg merka det litt utpå ettermiddagen i går. Sånn i 3-4 tia. Jeg følte meg tung i øynene og det begynte å verke i leddene. Hodet var numment og det føltes som ørene var fylt med bomull. Jeg var så lei. Dritlei. Jeg stirret tomt ut av kontorglasset. Ut og opp på den mørke uklare himmelen. Jeg var så fryktelig lei det været som var utenfor vinduet. På vinden. På regnet som aldri tok slutt. På trærne som viftet like mye som gale Brann supportere. Og det var ingenting å gjøre. Rent bortsett fra å skule stygt på regnet som silte ned. Jeg fikk si som svigerfar; nordlendingen. “Æ STÅR AN A!”. Ja, man overlever jo alt, men dette er kjipt. Nå hadde det regnet lenge nok. Jeg har ikke bosatt meg her i sør for å ha sånt værfenomen. Det hadde vart i flere timer nå. Helt siden klokka 9. Nesten hele arbeidsdagen hadde det regnet. Og vi som hadde det så fint. Hvorfor i huleste skjer dette? Naturen er lunefull. Jeg innså sånn ca i 6 tia i går at jeg var på bedringens vei. Regne slutta og vinden løyet.  Jeg hadde visst bare vært værsjuk noen timer.

I dag er jeg god igjen og sola skinner.