Jeg vet ikke hva en caliper er men den var til besvær. Sammen med en venn dro jeg av sted mot Kjerag-bolten. Først når vi nærmet oss Rysstad og de lange bakkene opp mot fjellheimen sa bilen i fra. Den peip i sin nød. Den peip i et hjul og en felg som var blitt glovarm. Paranormal aktivitet tenkte jeg. Dette kan ikke vitenskapelig forklares og håpte på det beste. Allikevel svingte jeg innom verkstedet på Rysstad og spurte etter en forklaring. En Setesdøl mekaniker snakka til meg. Det meste skjønte jeg ikke. Men han sa noe om at; “Du lyt tenkje deg omatt nokre gonga fyr du fer te fjells. Eg vona det e kalipparen det e noko gale me. Og det ekkje gama å kjøyre me. Du lyt snu å færa heimatt.” Steike, inni svarte Brokkebakken. Vi måtte snu og kjøre ettappevis hjem. Kjøre noen mil og så vente til hjulet ble kaldt. Og så kjøre noen mil igjen. Faen! Og jeg som ville vise Wanida Kjerag-bolten. Jeg har stått likbleik på bolten noen ganger før, men ikke hun. Men ikke i dag. Vi snudde og jeg var slukøret så det holdt. Første ventetid ble ved Reiårsbekken. Denne vesle bekken med et forhenværende fossefall på hele 200 meter. Det var mektig å klatre oppover i den tørrlagte fossen. Vi så fisk i kulper og samla rullestein og jeg fortalte om Reiår som en gang styrtet utfor denne fossen sammen med hesten sin i et forsøk på å imponere ei berte fra Ose. Vi kjørte videre. Vi kom til Bygland før vi måtte vente igjen. Og gudd. Tilfeldighetenes rare ting. For akkurat her var en festival for de Paranormale. De som trosser elementene med en skjerm over seg. Det ble avholdt norgesmesterskap i akrobatikk for Paraglidere. I blikkstille steikvarme kjøpte vi is og satt og så på alle disse menneskene som ikke liker seg på bakken. De ble dradd opp med båter til de bare var små prikker på himmelen. Tøft. Så bar det videre. Vet Syrtveit-fossen ventet vi mens vi så på rafting i elva og fikk kaldt vann av selveste grunnleggeren av Troll Aktiv; Tim. Vi kjente hverandre for lenge siden. Og gjensynet var topp. Nest siste stopp var i skyggen av Spar på Skarpengland. Der gikk vi en stille vente-tur uten å prate så mye mens hjulet ble kaldt. Nesten hjemme dro vi opp i Stampa og bada av stresset og støvet og angsten for ikke å komme helt hjem.

Så tusen takk til en sviktende caliper. Uten den hadde vi stått i kø på Kjerag for å ta et bilde før vi hadde kjørt hjem. Av og til får man oppleve mer enn man forventer. Og jeg vet fortsatt ikke hva en caliper er, bare at det kostet 4000,-  å få en ny.