Jeg er ingen tekniker eller har noe som helst mekanisk innsikt. Mangelen jeg har oppdaget på dagens vannscootere kommer fra null selvinnsikt,  iaktakelser, egenførte statistikker og snart tre måneders analyser av sjøens minste farkoster. I denne perioden har jeg oppholdt meg 5 meter fra havet i store deler av døgnet. Det viser seg at vannscootere ikke har noen måte å regulere farten på. Sammenstillingen av alle mine observasjoner viser at de enten er av eller på. De har enten bånn gass og hviner og skriker og splatter i full ekstase, eller så er de helt stille. De enten forstyrrer eller de gjør ikke. Ingenting i mellom. Akkurat som sekkepiper. Enten fullt trøkk eller ingenting. Vannscooternes inntog i våre kyststrøk har vært en berikelse, påstår noen. De tar feil. Jeg tror de som sier det er dem som ser en vannscooter passere mens de ligger på stranda. For meg som bor langs sjøen er de en forringelse.  Jeg sammenligner vannscootere med sekkepiper. Det er sikkert veldig gøy for de som holder på. Det må jo være gøy å kjøre en vannscooter. Og det må jo være kult å kunne spille sekkepipe. Til og med jeg synes sekkepiper er fargerike og kule og kan gjerne se og høre på dem i ordnede forhold i et selvvalgt tidsrom.  Men jeg vil ikke ha sekkepipespillere gående tilfeldig forbi huset 25 ganger i døgnet.

Jeg er mot et frislipp av sekkepiper.