Den kom forsiktig og varte ganske lenge. Lyden som møtte ørene mine. Den var så fin. Rundt meg denne dagen på bussen satt mennesker i hvert sitt sete. Jeg satt også. Noen skravlet. Noen tastet. Noen stirret tomt ut i luften på noe som ikke var der. Jeg bare satt. Bussen stanset og hun kom på bussen. En mor med to små gutter . 4-5 år tipper jeg. De to guttene satt seg i setet bak meg. Moren bak der igjen. Bussen startet og kjørte videre. Skravlingen i bussen fortsatte. Lyden av motor og stoppsignal og knirking og knaking fylte lydbildet. Men så hørte jeg det. Den forsiktige sangen. Den kom bakenifra. Det var så flott og så fint. En av guttene sang stille i setet bak meg. Nesten ikke hørbart gjennom alle de andre lydene. Allikevel overdøvende. Den var der. Og sangen varte sikkert i 10 minutter. Norges bidrag til melodi gran prix i 1980 ble nynnet av en 4 åring i setet bak meg. Sami Ednan og Mattis Hætta og Sverre Kjeldsberg. Plutselig var jeg 38 år tilbake i tid. Bragt dit av en nynnende 4 åring. Sangen varte helt til moren gikk av bussen og tok de to guttene med seg.