Noen ganger er det fint å løfte hodet sånn ca ved Rundingen og stille inn sidesynet sørover. Vri hodet litt og se ut av bussvinduet. Fram til nå har kroppen vært i en semizombi tilstand i bussetet. Jeg løfter hodet.  Ikke fordi rundingen og veien nedover er så fin, men i påvente av hva som kommer. For sånn ca akkurat på denne tia på året står sola litt seint opp. Akkurat som meg. Og sånn ca akkurat denne tia på året så møtes vi, sola og meg på Thygesonds Minde, på Lundsbroa. Den sender sine første stråler til meg like før jeg når kvadraturens faste grunn. Det er et flyktig øyeblikk, men fint.

Nok til å gi en god start på dagen.