Jeg står og fantaserer. Blant tenger og skrujern står jeg bøyd og bøyer gafler. Inne i mitt lille rom. Jeg vrir på teskjeer og ødelegger visper. Jeg ser rare ting i vanlige ting. Det har jeg egentlig alltid gjort. Gøy for meg men ikke alltid for andre.  Jeg lurer på hva skohornet kan bli helt til jeg vet at pastaskjeen kan bli en Pastosaur. Norsk Misjonssambands Gjenbruksbutikk har økt sin dekketøyomsetning betraktelig siden jeg begynte med dette. Tror kanskje betjeningen korset seg aldri så lite i det jeg kom til kassa med totalt umatchbare skjeer, gafler, teskjeer og en visp. Men dem om det. Jeg trenger jo egentlig alle de velsignelser jeg kan få, – så , takk. Noen poser klinkekuler og en tur i fjæra ordnet resten av utstyret.

Så stod jeg der og lot tankene fly og fantasien få fritt spillerom. Av og til løp jeg inn i stua og tok en avsjekk  av hva jeg holdt på med. Enten rista kona på hodet eller så smilte hun. Og smilte hun løp jeg inn igjen og foredlet ideen. Rista hun på hodet viste jeg at dette var moro bare for meg.

Jeg synes det ble litt kult, de tingene som fikk kona til å smile,  men det er kanskje bare inne i mitt forskrudde hode.

Et det noen andre som synes dette er en god ide?

Uansett så kommer hele slekta med ukjente og kjente til å få harde pakker til neste jul.