“Skal du på tur?” plinget det på telefonen. En turvenn  skulle ikke på jobb denne helga og hadde lyst til å komme seg ut. “Topp!” svarte jeg. “Hvilken?” svarte hun.” Videhei”, svarte jeg. Og siden hun er tante til de samme jeg er bestefar til ble vi påtvunget et reisefølge på tre små og ei bitta lita  bikkje.

“Kvalitetstid” sa foreldrene til de jeg er bestefar til. Jeg er ikke sikker på om de mente kvalitetstid for dem selv eller oss.

Jeg hadde hørt om Videhei i Høvåg. Ikke langt fra Kjøbmannsvik. En kort tur som muligens kunne passe med slikt turfølge. Det var litt regn i lufta, men vi hadde kledd oss godt. En svingete Høvågvei gjorde de fleste bilsyke. Regnet økte i takt med at vi nærmet oss startpunktet. Og temperaturen sank samtidig som tåka seg inn. Heldigvis fant vi fram til stien og en sørpete tur starta. Etter ti minutter var vi sånn ca blaute på utsida. Glatt og bratt og sleipt gjorde oss skitne i tillegg. Det var feil dag til denne turen. Men vi ante det spektakulære jeg hadde hørt om. De trange kløftene og stupbratte stupene. Vi innså at det var for bratt og glatt for korte bein og det er jo slett ingen skam å snu så lenge ingen får vite om det.. Ei bittelita bikkje og en fireåring passa ikke på denne turen. I allefall ikke i dritvær.

Men så rart det ennå kan høres. Dette er også kvalitetstid.

Og Videhei! Jeg kommer igjen.