Blir jeg den 10.ende?

 

Det drar seg til der ute i den uvirkelige verden. Jeg går på jobb i disse dager. Og så tar jeg bussen hjem. Og når sant skal sies. Jeg møter færre folk på bussen enn jeg gjør på sykkelstien. Langt der framme sitter sjåføren. Bak sperrebånd og glassvegg. Og langt her bak siter jeg. Alene. Og dette er nesten i rushtia. 17.07 fra byen.

Det er så uvirkelig at det er litt skummelt. Det føles nesten som om hele verden har blitt til noen av de filmene jeg har sett. Jeg tror aldri jeg blir den sammen igjen. Vi opplever nå noe massivt sammen. Alle vi på hele jorden. Enten vi vil eller ikke berører det oss og vi må ta ulike hensyn og følge nye lover. Det er vondt å være i det, men fint at vi er sammen i det. Jeg tror verden blir litt annerledes fremover. Viruset vil nok bli overvunnet til slutt, men jeg tror ikke verden vil fortsette som før.

Vi lærer oss å gjør de rette tingene sammen. Vi lærer oss å hjelpe andre. Vi lærer oss respekt. Enten vi sitter stille eller er på jobb. Vi gjør alt dette sammen. Dette er en erfaring jeg helst ikke skulle hatt. Vi er også en sårbar del av økosystemet.

Vi er en del av naturen. Og vi er ikke uovervinnelige.

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s