Kommunikasjon på et lavt, lavt nivå. Jeg har muligens møtt en ny sjelevenn. Som liten leste jeg Donald Duck. Den lettlurte tøffe anda i Andeby. Han var kanskje ikke den smarteste, men han var alltid optimistisk og kunne diverse saker og ting. Han var av og til tesnakkanes.

Nå har jeg møtt ender i den virkelige verdenen. Virkelige fjærkledde ender. Sønnen min har investert i to ender. De vralter rundt i hagen hans og napper i alt de ser. De ble anskaffet for å rense plenen og tilliggende områder for brunsnegler. Den oppgaven mestrer de til fulle. Brunsneglene forsvinner og det er igjen mulig å løpe barbeint i gresset uten å få en knust brunsnegle presset opp mellom tærne.

Jeg satt meg ned på plenen for å se om ender kan koses med, kløs og klappes. Med tomme øyne kom de bort og kikket på meg. Målte meg opp og ned. Koselig tenkte jeg. Men så begynte de å nappe og bite. De hakket på skoene, på buksa, på hendene og over alt hvor de kom til. De lot seg ikke affisere av mine forsøk på å klappe og klø dem bak øret. De fortsatte med sin biting og napping helt til jeg gikk vekk.

Enkle hoder til enkle oppgaver.

Akkurat som meg.