Jeg liker at andre liker det jeg lager og at det figurene mine kan formidle blir sett. Jeg blir litt stolt av meg selv. Og jeg lurer på hvor uttrykket “Sleivspark” kommer fra? Selv har jeg blitt glad i sleiver de siste månedene. Jeg har tegnet og malt i hele mitt liv og jobben min forutsetter at jeg ser ting andre ikke ser. Ikke nødvendigvis alltid på en smart måte. Men i alle fall annerledes. Det jeg ser smiler jeg ofte av. Jeg har en venn som heter Ole og han ser ofte mye av det samme som meg. Av og til når vi møtes kan det være vi observerer noe. Vi knegger samtidig og ser på hverandre. Vi sier ingenting, men vi vet vi har sett likt. Assosiasjonsnerven er alltid på.

Huset vårt er nå tomt for kjøkkenredskaper av tre. Sleiver og spader og visper og pinner som før var bruksgjenstander og lå i skuffer og skap er ikke lenger sleiver og spader og visper og pinner. De er personligheter i kunstens verden.

Jeg stod i vinter på mitt verksted kveld etter kveld og skapte disse figurene. Det ble mange etter hvert. Mange på veggen. En gjest vi hadde la merke til dem og ville kjøpe en.

“Selvfølgelig”, sa jeg. “Gøy at du liker dette litt rare.” Hun kjøpte den første, og siden har jeg solgt mange. Det synes jeg er moro. De henger på vegger i andres hjem. Gøy awt andre liker det jeg lager og at det figurene kan formidle blir sett. Hjemme har jeg Maya som ofte ser nyanser jeg ikke ser og gjør dem bedre. En liten finger som løftes. Et blikk som viker. Et blikk som ser. De små tingene gjør stor forskjell.

Om noen skal kaste ei gammel sleiv, så ikke gjør det. Gi den til meg.

https://kunstomm.wordpress.com/