Jeg hater november helt til jeg elsker november. Det er mørkt når jeg går på jobb og jeg må slå på utelyset når jeg kommer hjem fra jobb. Og mørkere skal det bli. Det er verken varmt eller kaldt. Det er surt ute og jeg blir sur når jeg ser det. Underlig nok blir jeg ikke surere når jeg går ut i det sure mørket. På et eller annet vis lysner det i hodet i det jeg går ut i mørket.

Kanskje det er alt mørket som gjør at det lyset vi ser blir vakrere. Det svake lyset av månen som siger frem bak en liten sky. Et lite minutt er den gjemt men skaper et bilde som varmer. Underlig vakkert fra akkurat der jeg står på vei hjem fra hytta.

Det er kanskje også alt mørket i løpet av uka som gjør at alt lyset jeg ser på lørdager og søndager blir så overdøvende fint.

Av og til klarer november å roe seg. Den stilner lufta og letter på sløret. Da er det bare deilig å se ut over havet fra hytta. Det er stille. Det er klart. Ingen båter på sjøen. Ingen flystriper i lufta. Det er stille. Det er vakkert.

Det er godt å være ute. Jeg hater november helt til jeg ikke gjør det.