“Jeg vil på ski”, sa Maya. Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh, sa jeg. “Vi må langt av sted da”. “Våren har jo kommet”. “Hva med Fjellestad” sa hun. Helsike, ho huska navnet på en snøsikker plass. Og en kjapp sjekk på ei facebookgruppe for de som er skifolk gav oss bekreftelse på at det var snø på Fjellestad. Og siden hennes ønske og ord er lov børsta jeg støv av skiene. Vaska vekk klister fra i forfjor og pakka sekken med digg. Bare 50 minutter å kjøre til himmelrik. For i går var det himmelrik. Vi hadde Fjellestad nesten for oss selv. Nyoppkjørte løyper. Varmt i sola. Bratt i bakkene. Fjellestad har ikke tatt mål av seg til å være best mulig merka for grønnskollinger som oss. Ved første veikryss var det skilt uten navn. Vi gikk i den retningen de pekte. Det var et dumt valg. Den veien var det utfor og nedfor bare for at det i bånn skulle starte oppfor og oppover og fiskebeinsgange som etter hvert ble sviskebein.

Selv om gangretningsvalget var litt slett ble det finere og finere. For når vi nådde toppen flatet det seg ut og det var bare stille, sol og hvitt og fint.

Fjellestad er en avslappa destinasjon. Det er ikke like mye millionærkløe hos hytteeierne der. På Hovden er ofte hytta viktigere enn kosen ser det ut som . Slik er det ikke på Fjellestad. Der er det slowkos innbiller jeg meg. Folk i solsteika på små hytteverandaer vinka og sa hei i det vi seg forbi. Kos, kos, kos. Og vi fant en fin liten krok hvor vi fyrte opp pølsebål og lot pannestekt panne bli rød og fin.

Fjellestad kan anbefales.