Tipper de fleste ungdommer sliter med å tolke overstående bilde. Er det Wall-E som er på besøk? Dem om det. De får spørre bestefar eller bestemor. Denne geniale oppfinnelsen vekker derimot gøye minner i en gammel sjel. Dette innovative apparatet med opprinnelse helt fra 1800 tallet har fulgt min skolegang på 1970 og 80 tallet. I matte-timene ble avanserte ligninger forsøkt banket inn i hodene våre via speilvendte formler som begynte oppe i taket og strakk seg skrått nedover tavla til de forsvant bak lærerens pult. En noe distre matte-lektor så undrende på oss med ryggen til tavla. Vi kikket opp i taket, beveget blikket nedover langs tavla før vi reiste oss for å se bak kateteret. Mange speilvendte utregninger i det klasserommet.

Minner fra særdeles uklare og blurede tyske gloser dukker og opp. Overheadens fokushjul hadde låst seg.

Ganske så analog moro.

Wikipedia forteller.

En overheadprojektor viser tekst og bilder fra gjennomsiktige lysark eller transparenter, det vil si A4-store, klare plastfolier. Lysarket legges oppå en lysflate på apparatet, og det gjennomlyste motivet sendes via et speil gjennom en optisk linse og projiseres på en projeksjonsduk, en hvit vegg eller annen passende flate. Speilet og linsa sitter montert på en stang over lysflaten og kan justeres for å stille inn fokus og størrelse på bildet. Lysbildene er lyssterke nok til at de kan vises i rom med vanlig dagslys.

Lysflaten på overheadprojektorer består av en fresnel-linse med riller, preget i billig, klar plast, for å gjøre lyset kraftigere og spre det jevnt utover flaten.