A wintry little woodland at Dønnestad.
Noen har vært ute og sådd. Snøfrø. De spirer overrasket i vår nyvunne sørlandskulde og lager små trollskoger oppå snøen. På hvitkledde steinmurer langs Dønnestadjordene vokser de frem, vakre små skogholdt i miniatyr. Frostskodda danner et lunt bakteppe over kornåkre i vinterdvale. En times tid etter dette flotte synet sitter jeg igjen i mørket på Havsyn. Stille snø og tindrende stjerner med en måne på vei opp. Sjela får sin velfortjente ro mens jeg sitter og tenker på ingenting. På alle snøkrystallene de påstår er ulike. Det finnes vist ingen like. Men jeg kom over mange på min tur som umulig kan ha blitt sjekket. . . . . . . . Tomme tanker i massevis.
Godt.



Både jeg og min bror var veldig aktive i alt mulig . Men vi ble aldri kjørt. Vi hadde sykkel. Vi hadde bein. Vi hadde buss. Ergo er jeg ikke vokst opp med klemma. Tidsklemma. Jeg liker å ha god tid. Jeg tar bussen. Jeg venter på bussen. Jeg løper etter bussen . Av og til rekker jeg bussen. Jeg liker å si “god morgen” til busssjåføren. Jeg liker å si ,-” takk for turen”, til bussjåføren. Jeg liker å se på mine medpassasjerer. Noen ser jeg hver dag. Andre er førstegangsmøtende. Og med byens bomring kjører bussen alltid bomturer. Jeg sparer penger. Jeg sparer miljø. Jeg får en fin tur. Takk til bussen. Takk til hyggelige sjåfører. -Takk for turene.


















