Etter 2 uker i ensomhet på hytta var det godt med besøk av en nordlending fra hovedstaden. Runar var opptatt med fyll og spetakkel i et utdrikningslag på lørdagen. Selv var jeg ute med Ole i et avdrikningslag. Bortsett fra en til flere uklare lørdagstimer var tiden ellers i fokus. Vi hadde forkost i det grønne, kveldspils i solnedgangen, og grilling med familien. Takk Runar. Godt med besøk. Fin helg.
En sommerdag går mot slutt. En deilig, deilig dag. En dag med stekende sol. Lekende vannski og skrikende måker. En dag med seilende seilbåter og tøffende snekker. 
En dag med hele familien,- unntatt Maya. En fin dag. Jeg er glad og redd om dagen . Min Maya er hos en healer i Brasil. Og jeg sitter her på et varmt solsvaberg med mine tomme tanker. Min Maya kommer hjem om 2 dager. Og jeg vet ikke helt hvem som kommer hjem. Det er ikke hun samme som reiste. Hun har opplevd ting jeg ikke forstår. Og på telefonen sier hun har lånt sykkel, og hun sier hun har dårlig tid og må skynde seg. Maya har ikke syklet på 10 år og skynde seg har hun alltid gjort langsomt. Slik er ME. Og det er jeg vant til. Det er spennende og jeg gleder meg til hun kommer hjem. Denne sommeren blir ikke som andre somre. Takk kjære sommer. For hva du gjør med kona mi, for at hun turte, og for hva du gjør med meg.
En gang skulle hele verden innskrives i Mandal, befalte en keiser. Slik gikk det ikke, men det var kankje best slik. På den tiden hadde ikke Superspeed begynt rutene sine og det hadde blitt langt å gå rundt for folkene sørfra. Mandal er akkurat passe stor. Mandal er akkurat passe flott. Mandal er akkurat overraskende deilig nok for en nysgjerrig tomsing av en dagsturist fra Kristiansand. Med sola i fjeset og familien i ryggen dro meg og Lucas til Mandal. Og alle de andre ble med siden vi skulle. Sola skinte på de hvite husene, de røde taksteinene og de smilende fjesene. Og selv om verdens dårligste softis ble servert fra en kiosk i byen smilte vi allikevel. Vi så dobben og gikk opp på Uranienborgtoppen. Vi spiste syre i skogen og lusket rundt i en bunkers i fjellet. Vi vasset på Sjøsanden og fant ilandskulte trebein. Noen sovnet på stranda mens andre hodlt hverandre i handa. Vi koste oss slik man skal kose seg i Mandal. Fin by med fine folk. Kan anbefales.
Dette omdiskuterte kunstverket har fått en trofast tilhenger.
Litt overraskende, spør du meg. Til vanlig er han ikke spesielt kunstinteressert, men det har altså tatt en ny vending. Mange forstår ikke denne oransje kjempekula som liksomdupper utenfor Mandals nye storstue. Er det fortøyningsbøye til verdens største skjærgårdsjeep? Er det restene av kjempers paintballbatalje, eller er det rett og slett et genmanipulert rognebær. Symbolikken er skjult, og de lærde strides. Men ikke Stian. Etter en dag i stekende sol uten faktor og caps så han dette kunstverket. Han kikket lenge og vel og nikket ettertenksomt igjenkjennende. Fint, sa han.
5 år og en god hjelper. Vi har ventet på klarvær. Lucas og meg. For noen uker siden snekret jeg en kompostbinge til hytta. Og Lucas ble forespurt som deltakende malersvenn. Fin ble den men våt var den. Det har regnet annenhverdag og malingsprosjektet har blitt utsatt. Og utsatt. En 5 åring har hver dag forspurt prosjektleder om tiden var inne og tørkinga var god nok. Dessverre har jeg måttet skuffe denne ivrige malersvennen dag etter dag. Helt til for 2 dager siden. “Tiden er inne” sa jeg. Kom og mal. Han kom. Malte. Satt der i en time og dyppet kosten slik han ble lært. En skikkelig hjelpsom fyr. Vi hadde en fin stund rundt kompostbingen – barnebarnet og bestefar. Etter endt jobb fikk han utbetalt lønna i form av en is og havnet i yr glede opp ned i hengekøya. Well done!
På den andre siden av jorda sitter Maya. På en casa i den lille byen Abadiania, noen timers kjøring fra Brasilia. Hun er der fordi legene ikke kan. De kan ikke fikse henne. De kan ikke gjøre noe. Ennå. Mange doktorer har lyst til å finne ut av gåten rundt ME, men enn så lenge så vet de lite. De kan ikke hjelpe. Derfor reiste hun til Brasil. Der er det en mann som ikke kan hjelpe ifølge de fleste leger som ikke kan hjelpe. Men hun er der. Og der møter hun mennesker fra hele verden som legene ikke kan hjelpe. Alle der har en personlig sterk historie om sykdom og medisiner som ikke virker. Alle har en tro og et håp og et gressstrå å klamre seg i. Noen skal snart dø. Og noen av de som snart skal dø, dør ikke allikevel og reiser hjem til legen sin og han sier at her har det skjedd et mirakel som han ikke tror på.
Men selv om ikke legene tror, så tror vi. Tro kan flytte fjell. Og tro kan hjelpe Maya. Og det er Troen denne mannen deler. Sin sterke tro går over til de besøkende. 
Maya forteller om et sted med helt spesiell atmosfære og energi. Og i sitt møte med healeren opplevde hun energier i kroppen som hun aldri hadde følt før.
Maya har det etter forholdene bra og blir godt tatt vare på. Les mer om turer til Brasil med norsk reiseleder her:
http://www.johnofgodreiser.com/om-oss
Jeg er trist men har det fint. Maya har reist. Jeg er alene, men vi er sammen. Hun har reist på sin livs reise. Til en healer i Brasil. Og. Ja. Jeg tror på healing. Jeg tror på menneskers iboende egenskap til å lege seg selv. Legevitenskapen fnyser av healere. Allikevel vet de at placeboeffekten er viktig. Jeg tror det finnes mennesker med evner ut over det aksepterte. Noen er musikalske. Jeg kan tegne. Steven Hawkins har matematisk hode. Noen er healere. Vi vet ikke alt, ennå. Ingen leger kan fikse Maya. De innrømmer det ikke, selv om de har forsøkt. Derfor er min vakre kone nå på vei til Brasil. Til John of God. En healer uten like. Han har gjort ting som vitenskapen ikke kan forklare. Derfor er det umulig. Synd for dem som tror det. Vi tror. Jeg tror. Og Maya tror. Hun er på vei til Brasil. Til John of God. Lykke til Maya. Jeg håper ikke. Jeg tror.
Takk til alle glade 17.mai fjes. Det var en smilende dag i går. Nasjonalsmiledagen. En dag da de aller fleste av oss smiler hele dagen. Vinker og hilser. Går side om side og synger. Vi er tålmodige med barna og leker med hverandre. Klemmer deles raust ut og alle kler seg i sin fineste stas. Det var en fin dag. Takk til familien min og takk til dere alle. Takk til alle som stilte opp og gjorde dagen på Sukkevann fin. Jeg fikk mange smil i går. Og jeg gav vekk like mange. Takk. Du finner meg smilende i øverste bilde,- et sted.
Jeg kjenner det igjen. Å løpe med trillebår. Jeg løp med trillebår for ca 100 år siden. Og er jeg alene så gjør jeg det igjen. Frydefullt kjørende på ett hjul i svingene og ett hjul i bakkene og stort sett på ett hjul overalt. Høyresvinger, venstresvinger, bråstopp og små hopp. Men denne gangen var det Lucas som løp. Etter først å ha blitt med bestefar til Jula. Verdens største godteributikk for en bestefar og en sønnesønn på 5 år. Siklende mellom vinkelslipere og postkasser i plast. Forbi dingsbomser og andre bomser snirklet vi inn vårt mål for dagen. Ny trillebår! Vi fant den. Og den lille gutten bar stolt hjulet til kassa. Forbi jobbetøystativ og solcellepinnelys til 10 kr stk. Så beæret var han at friste-Tobleronene foran kassa fikk stå i fred. Hjemme tok den samme 5 åringen ansvar og fortalte oss hvordan trillebåra skulle monteres. Alle 7 skruene fant sin rette plass under kyndig, men bestemt veileding. Når den komplette trillebåra til 149,- stod der i all sin blankhet sovnet lillesøster mens Lucas stålsatte seg og gjorde seg klar for første prøvekjøring.
Gudd! Endelig! En våt drøm blir endelig virkelighet. Jeg står der forsiktig skjelvende med en svak dirrring, for ikke å si sitring mellom benene, i hendene. Glemt var ville våte fester. Glemt var 30 kroners lottogevinster. Glemt var skjønne damer og även killar? Glemt var glamorøse lappeteknikker. Glemt var hengekøyeferien på Bali. Glemt var brunosten. Tomm har fått seg motorsag. 1,6 ustyrlige, men villige, hestekrefter med automatisk oljepumpe for smøring av sverd. Redusert tretthet av operatørens armer på grunn av anti-vibrasjons system. Kan en mann ha det bedre. Tiden stod stille et øyeblikk. Så dro jeg i snora og et brummende nirvana var over meg.
! 