En vindfull sommer ender med en august preget av denne sommerens ekstremvær. Helt uforberedt ble solens stråler kastet på oss. Først satt vi lett sjelvende bak fortrukne gardiner og skulte ned på gressstrå som stod rett opp! Vi så på måkene som måtte bruke vingene for å fly. Vi tittet på sjøen som var flat og på svabergene som var tørre. Men så gikk det opp for oss. Det var bleiga! Solkremflasker stående passivt ubenytta i krinkler og kroker ble vrengt frem og febrilsk gnikket på overrasket hud. Sol! Stille! Dobbespeiling! Godt for sjela og D-vitaminintaket. Gudd! Såntno harke vi sett på ei stonn. Gudd å godt. Og en bestefar og et barnebarn ble varm i trøya etter masse ved-jobbing. Vi stakk til sjøs. Takk til Yr som gir oss slikt vær.

Håper faen ikke det. Gudd. Da sidder sjela laust for å sei det slig. Å kunne drømme er en fin ting. La hjernen spinne fritt som snurrebasser i vektløse rom. Sitte i en strandstol og stirre inn i hytteveggen. Lett gapende og fri for imponeringsgivende ansiktsfolder. Øyne som titter like mye innover som utover uten ensing av omgivelsene. Veps i buksa, mygg på adamseplet og solbrendt som en engelskmann. Intet betyr noe i drømmenes tilstand. Noen har evnen til å drømme litt for mye. Jeg digger Tommy og Tigern. Tommy kan drømme. Min kone digger også Tommys drømmer, mens mine alternativieter er en dotts tale, i følge henne. Hytteveggen og speilet dro meg med og inn og opp og ut. Under vann og over vann. En vannvittig fin tur på under 10 minutter. Da våknet jeg opp igjen og så min kone. Hun er en drøm hun også.

Det er ikke enkelt å dra på ferie med små barn. Spesielt ikke når pengene er fraværende og far er litt for glad i det våte element. Ikke har en båt, og ikke har en bil. Ikke telt. Ikke myggspray og ikke jekk til å skifte et dekk man ikke har når bilen du mangler pungterer. Hva gjør man vel da. Vandre tur i fjellheimen er oppskrytt når beina er 10 cm lange og du egentlig ikke er så glad i multer. Man tar med familien og legger på svøm. Svinger elegant unna motoriserte ferdselsårer og holder langs land. Slik er det og med våre venner Trygve og Åse. Våre hvite vakre svanevenner. De besøker oss ofte i feriene . Og nå hadde de überstolte foreldrene med seg avkommet. Gudd å fin. En liten grå svane i all sin kommende storhet. Far hilste meg med respekt, men likte ikke når jeg kom for nær. Han bruste med alle fjørene, så jeg gav han det rom han trengte. Gudd å fine.

Sannsynligvis er jeg riv, rav, ruskende gal. På kanten av et stup jeg ikke ser. Godt er det for jeg kan ikke fly. Fallet vil komme plutselig. Men her jeg tusler med de tommeste tankene så jeg en våt dag etter speilbilder i pytter og dammer. Kult. Små biter av verden opp ned. Brudstykker gjengitt i vann på bakken. Opp ned. “Slik ser det ut i Kina”, tenkte jeg. Og slik ser det ut  her,- i pytten. Opp ned. Omvendt. Stilig. Etter på gikk jeg inn på PCn og snudde bilder opp ned. Satt lenge og så på opp ned bilder. Mentalt forstyrrende øvelse men artig.  Prøv. Det gjør noe merkelig med oppfattelsen av et motiv. Det er vanlig, men uvanlig. Vi kjenner igjen hva som vises men noe er galt. Logikken sliter. Havet blir til himmel og omvendt. Det er vanskelig å la seg fange av et slikt foto, men tøft er det. Og klarer du å la deg rive med inn i en opp ned virkelighet sliter du like mye som meg. En ny verden . Som sagt, Riv, Ruskende Gal.

Det blirke ber. Krabbeklør i solnegang. Duggdekka øl fra Christiansands Bryggeri. En fakkel ved min side. En gammel, men myg strandstol, tar i mot min gamle, men myge kropp. Svaberg med bølger 2-3 meter fra mine slappe føddår. Maya og Silje i hytta bag mæ. Det blirke bere. Trorke det er ber hos lannkrabban på lonn ei gang.

Tomm æ rein. Å ikke a den sorten som har me samår å gjørr. Æ gårke i flåkk, å ikke æ æ redd får gråbein. Nei. Æ e rein. Æ har lauga i Rannesonn. Bada i vanne. I Korsvikfjoren. Bada uden maneidår å svenskår å sviskår. Sellom tesane blir som sviskår, bare bleigåre, etter eit bel i vanne. Mågane, Ternane å Tjeldanø glodde på mæ. “Åædde han gjørr”, grunna de vel. Vanne vakke pisselunka, men de va hellerke så kalt at kræpsen trakk sæ inn i huse. De va akkurat passe. Æ trengte et bad for æ lagde trapp te hytta i sola. Aleine me en murår. Å siden vårherre hadde valt denne daen te sommår så blie æ varm. De va da æ bada. Klokka va ni å æ bada. De ska æ tenke på i vintår.

Det var i går det skjedde. Det vi har venta på. Det jeg har ventet på. I år trodde vi sommeren kom til påske,- så til pinse, og så var den over. I går var det sol, vi dekket til utenfor hytta. Skulle kose oss ute, for det var varmt og stille. Men så reina det igjen. Vi satt under parasollen og hørte på regnet og spiste middag. Så kom sola, før det begynte å regne igjen. Og så skinte sola igjen. Skyene forsvant, Linerla kvitret og inn fra hvavet kom disse dristige menn. Båtlignende glassfiberformer med kun propellen nede i vannet. Fornøyd ungdom som har båter med standard og obligatorisk bånngassfunksjon. Men de hadde sommeren med seg, latter, sol, og varme, og de la den ikke igjen når de føyk utover igjen. En stor med 4 små hengende etter seg. Akkurat som andemor og ungene. Sommeren er her nå.