Nature

Naspevarden 18.41, 06.03.2012

Posted on by tommetanker

Snøen blirke kvitt meg så lett. I går øynet jeg håp om rim. Kjørte opp forbi Sødal, Gartneriet, Gangbroa, Kvarstein, Gotti gatekjøkken, Vennesla og Moseidmoen på jakt etter snø. Nok til å legge under skian. For første gang var jeg alene på parkeringsplassen hvor løypene begynner. Det var snø nok,- såvidt. Jeg gikk og jeg tenkte,-Gudd! Så flott. Helt alene innover skogen i skumringen. På ski på snø. Deilig. Jeg nådde varden når det mørkna. Litt skummelt var det jo, så jeg begynte å telle for å jage bort alt det nifse . På thailandsk. Jeg øver stadig. Jeg kom til 999 ( kaoraykaozipkao) i det jeg i bekmørke nådde bilen. Vet ikke hva 1000 er.

Og så var jeg ute.

A horny Bjørk

Posted on by tommetanker

Vel. Dette trengte jeg ikke. I egne tomme tanker skled jeg sidelengs på isdekkede løyper på Bortelid. Egentlig nok med meg selv og balansenerven. Jeg tenkte på at det var 2 mars og allerede er fugler, blomster, og nesten bier, i gang med familieforøkende øvelser. Etter en uke med mildt og snøforsvinnende vær tror naturen det er vår og lar safter og sevjer få fritt spillerom. Beviset kom plutselig og uventet. Jeg datt nesten og klarte såvidt å stoppe i kanten av en bjørke skog. Og da stod han der! Klar som et egg! Ei Bjørk som var glad for å se meg. Får håpe det blir kaldere så han får roet seg. Litt tidlig for vår ennu. Men som bjørka så yndigt sa til meg,- “Never say never!”.

Ville Vakre Vennesla og moseglød i vest

Posted on by tommetanker

Er det rart jeg er glad i naturen. En kveld hvor skiene fulgte etter solnedgangen tok meg til en fantastisk solnedgang jeg ikke så. Den var bak trærne. Gudd.

Noen dager etter på vei fra Stavanger stoppet regnet i 2 minutter og mosen glødet i solstrålene som skyene slapp gjennom. Gudd igjen.

A wintry little woodland at Dønnestad.

Posted on by tommetanker

Noen har vært ute og sådd. Snøfrø. De spirer overrasket i vår nyvunne sørlandskulde og lager små trollskoger oppå snøen. På hvitkledde steinmurer langs Dønnestadjordene vokser de frem, vakre små skogholdt i miniatyr. Frostskodda danner et lunt bakteppe over kornåkre i vinterdvale. En times tid etter dette flotte synet sitter jeg igjen i mørket på Havsyn. Stille snø og tindrende stjerner med en måne på vei opp. Sjela får sin velfortjente ro mens jeg sitter og tenker på ingenting. På alle snøkrystallene de påstår er ulike. Det finnes vist ingen like. Men jeg kom over mange på min tur som umulig kan ha blitt sjekket.  . . . . . . . Tomme tanker i massevis.

Godt.

Ta deg en frostrøyk under ismånen.

Posted on by tommetanker

Første fullmåne i februar ble kalt for Snømåne eller Ismåne hos amerikanske indianere.

Enkelte stammer kaldte januar for Snømåne, og da ble navnet på februars første fullmåne endret til Hunger Moon,- Sult Månen. Det var tøffe tak for urbefolkningen. Årets kaldeste måned. Neglesprett og bittesmå baller. Samt lite mat. Ikke rart den fikk det navnet. For de av oss som trives utenfor husets vegger var det fantastisk flott i går kveld. Klar himmel, kaldt, og fullmåne. Vakkert. Nede ved ei åpen råk i Drangsvannet stod frostrøyken opp. Stilig.

Litt opp i dalen. Sånn ca på Horrisland kaller ungdommen dette for Snø Råne.

Hovden Alpin Lodge etter ølfri tur til himmelen

Posted on by tommetanker

Gikk på en smell. Et pang. Et drønn. Et poff. Ris til egen bak vil noen si. Og da mener jeg ikke Basmatiris. For to dager siden satte jeg opp mange skilt med påskriften Øl > med et håp om å lokke min svirebror Ole med på skitur. Men takket være tidlig altzenheimer og høy hjernecelleforbrenningsaftener med nevnte Ole hadde jeg glemt dette. Det endte opp med at jeg selv fulgte skiltene inn i fjellheimen med håp om en lett promille i enden. I 10cm nysnø, lavt skydekke, snøvær og null sikt fulgte jeg skiltene, og stakene, innover. Snart så jeg bare hvitt. Over tregrensen så jeg kun løypestakene. Ingenting annet. Gudd å hvitt. Gudd å fritt. Gudd å stilig. Jeg var i himmelen. Hvitt overalt. Untatt disse evige strekene innover som viste meg vei. Men kaldt. Jeg gikk 23 km i den tro at det var øl i andre enden, før det endelig gikk opp for meg at skiltene var selvopphengt..  . . . . . .

Vel hjemme etter selvlurt tur og etter et varmt boblebad i vår ringe fritidsleilighet, dro vi til Hovden Alpin Lodge for en bedre middag. Gudd for en plass. Laftebygd etter alle kvasinasjonalromantiske ideer. Hyggelig vertskap og betjening og god mat. Og siden jeg kjørte ble det bare Clausthaler på meg. Men det er øl det og . Hovden Alpin Lodge kan virkelig anbefales om du er på disse høydebreddegrader. http://www.hovdenalpinlodge.no

Minste motstands vei

Posted on by tommetanker

Jeg gikk en flott tur i går.- løypa heter Remestøylsflotti. Oppkalt etter støylen til brødrene Reme som er fulle av flott. Litt uventet var ikke løypa kjørt opp. Men det er jo egentlig de fineste løypene, etter mitt syn, så jeg trasket fornøyd oppover i lavbjørkeland. 15 cm nysnø oppå hardt underlag. 12 minus og vindstille. Bilfritt, skyfritt og folkefritt. Hovden på sitt beste. Jeg så lemenspor, harespor, rypespor og revespor. Og bak meg så jeg mine spor. Jeg skremte opp en stor flokk vinterkledte ryper.Ingen ting er så flott som spor i snøen etter rypers vingeslag. Tidligere om åran så vi mange spor etter fulle eksosryper i brøytekantene på Hoven, men det er en annen historie. Nå opplevde jeg alle disse flotte sporene før jeg igjen gled inn i løypekjørings-tråkkemaskin-sporene. Også de helt urørt. Ingen hadde gått der etter at sporene ble laget.

Sporene var flotte, strake og stødige og holdt skiene og en dårlig ankel på plass. Pekende fast i riktig retning. Men så! Fanden ta! Sjåføren på løypemaskinen har laget en rebus i løypa. En umulig oppgave. Hva skulle jeg gjøre her. Hinke på en ski videre? Bytte bein? Klage til spornemda? Stilt ovenfor et slikt dilemma valgte jeg minste motstands vei som vanlig.

Jeg gikk baklengs hjem.