De er så lykkelige at de hopper arm i arm. Og ikke nok med det. Den ene hopperen har tre armer. Jøje meg. De bør være bekymret for sikkerheten. Snakk om å undergrave virkeligheten. Nettstedet Viasport skryter av å være Ki-generert. Alt. Alle artikler og alle foto og alle videoer.

Jeg liker at ting er ekte. At Johannes Tingnes Bø ser ut som Johannes Tingnes Bø. Jeg liker at hoppski rekker lengre opp enn til skuldra på hopperne. At Brauten stiller med standin på foto er ikke greit. Tarjei Bø legger opp i en alder av nærmere 40. Fotoet viser at han holder seg godt og ikke ligner helt seg selv om dagen.

Viasport sier åpent at alt er Ki-generert. Men hvem i all verden vil lese og se slike artikler hvor bildet er fake og inneholder en haug med fakta og logikkfeil. Innholdet i artikkelen kan både være misvisende og ikke alltid helt troverdig.

Hvem leser slikt. Kanskje Donald.

https://www.viasport.com/no/tag/Erling+Haaland

Jeg har aldri vært flink til å følge moten. Men jeg følger med. Det var verken økonomi eller interesse for tidens trender mens jeg vokste fra liten til stor. Min vennegjeng og gode kamerater var heller ikke nevneverdig opptatt av hva som var mest in akkurat da.

Men jeg har jo hatt øyne en stund og ser hva som skjer rundt meg. Jeg tar mye bussen og der kommer det mye ungdom og unge voksne av og på. Jeg har sett så mye jeg ikke forstår. En gang for lenge siden gikk mange med platåsko. Sko med 10 cm høye såler? Litt senere ble helsetrøye populært. Et fornuftig plagg innerst mot kroppen. Men i motebildet skulle den helst bæres ytterst? Så var det skulderputene da. Hva er meningen med dem? Og fortsatt ser jeg noen som går med bukser de har snublet i. Fulle av revner. De burde fått seg lappesaker.

Og nå skjer det igjen. Ting jeg ikke forstår i motebildet.

Mange unge jenter ser nå ut som de er karamelliserte. De kommer smilende på bussen. Gulbrune og speilblanke. Blonde og mørke om hverandre. De ser ut som de har overnattet i en airfryer. Det fasinerer. Og det at jeg ikke skjønner gjør jo ingenting.

Hadde alle sett ut som meg hadde menneskeheten vært i trøbbel.

Det finnes ting jeg lurer på. Noe er lurt å lure på. Andre ting bare lurer jeg på uten at det er lurt. For det går usedvanlig mye tid til ting jeg lurer på. Ting som sannsynlig ikke har stor betydning for menneskeheten sett under ett, men som allikevel får mine varig svekkede sjelsevner til å krølle seg i steikepanna. Her om dagen, under ett av mine mislykkede forsøk på frisbeegolfbanen oppdaget vi et sikkert vintertegn; Brøytestikker. De som markerer sider og kanter for våre vinterhelter i de store bilene med plog foran. Disse markørene som sjåførene sikter etter. De stod der langs veien inn mot Eg. Like til parkeringsplassen ved starten av Bølgane Frisbeegolfbane.

Men så! Det var her luringa begynte. For midt ute på en diger flat parkeringsplass var det plassert brøytestikker. Borra ned i asfalten stod de. Flere av dem. Systematisk plassert.

Hvorfor?

Jeg lurer ennå.

Den skal tidlig krokes son god krøk skal bli. Innkjøp av godteri er ikke slik det en gang var. Melkesjokolade, Firkløver og en ganske vågal Troika var det vi hadde. Senere kom Tyrkisk Pepper, Sure Biler og Seige Seigmenn og damer. I går gikk jeg inn i et godteri inferno i butikken Billy på Sørlandssenteret. Med meg hadde jeg tre barnebarn på jakt etter drivstoff. Og mens de gikk å vurderte hyllemeterene på samme måte som en 50 åring vurderer hyllenmeterene på Clas Ohlson gikk jeg og leste meg opp på tidens godteri. Overraskende variert lesing må jeg innrømme.

“Hva står WTF for bestefar?” kom det plutselig fra det minste barnebarnet. “Ehhhhhhhhhhhhhh, hvaforno?” svarte jeg. “Dobbel V, Tee, Efff”, sa hun høyt. “EEEEEEEEEEEEEEEEhhhhhhhhhhhhhhhhhh”. Hjernen jobbet hardt nå. Svak røyk kom ut av ørene.

“Weldig Tynne Festligkjeks”, svarte jeg.

“Vil du ikke heller har en Kviklunsj.”

Der lå det på fortauet. Det gode minnet. En gul liten lekebil. Gammel og velbrukt. Sikkert et arvestykke som har glidd ut av en barnevogn. Plutselig var jeg tilbake til svart-hvitt tv, en gammel grå sofa (sikkert ny den gang) og sitrende forventning. Vi hadde en kanal på TV og alle så det samme. Dagen etter, på skolen, hadde vi de samme preferansene hva angikk barne-tv. Alle så det samme. Denne lille gule landroveren med dekk på panseret lekte jeg med i nabolagets sandkasse. Det var mange jeeper på en gang i den sandhaugen. TV-serien Daktari hvor dyr og mennesker på savannen og i jungelen ble hjulpet av veterinær Tracy.

“Daktari” fylte barndommen min med eventyr og undring. Den handlet om veterinæren som var omgitt av eksotiske dyr og fantastisk natur. Serien brakte varme inn i stuen, med Clarence, den kryssøyde løven, og Judy, den rampete sjimpansen, som ble som en del av familien.

Sammen med serier som Flipper, Bessie, Pompel og Pilt og Jernhønene hjalp de til med å forme min sjel og fantasi. Og i sommer på Finnsnes kjøpte jeg en T-skjorte med La Linja (streken). Pauseanimasjon som startet i 1971.

Og om noen savner en liten gul, slitt, landrover i plast så ligger den her hos meg.

Jeg er som poteten. En smilende Tommskalle med stort hode. Jeg er god stekt, kokt, bakt, fermentert og nedgravd. Og av og til er jeg fortreffelig som most. Jeg kan brukes til alt, nesten. Ikke særlig god til å være leder under en friklatringsekspedisjon til K2. Til det er jeg for tjukk og jeg lider av høydeskrekk over 2000 meter over havet. Ellers er jeg brukanes til litt av hvert. Ikke særlig god til frisbee heller forresten. Men det er en fin arena for å møte mine medpoteter.

Noen av dem er flinke. Alle er flinkere enn meg men jeg er en potet så derfor er mitt konkurranse-innstinkt begrenset. Men selv med et labert konkurransehode blir også denne poteten litt sur når resultatene uteblir måned etter måned. Lyspunktet er at jeg er lykkelig naiv og tror at en gang . . . .

Rent bortsett fra dette potetvissvasset har vi høstet inn hva vi plantet. 5 poteter i ei stor murebøtte ble til 3 kilo Asterix godpoteter. Og inne blant alle dem jeg tok opp fant jeg meg selv.

Det lukta så godt i butikken. Nesen min vibrerte og sendte fine signaler til lillehjernen og resten av mitt tanketomme hode. Lukten seg inn i nesen og ut av ørene. Deilig. Jeg synes ofte røkelse kan bli litt mye når det fyres opp. Av og til dominerer en røkelselukt rommet litt vel mye og jeg vil helst ut i den gode friske luften iblandet eksos utenfor. Men slik var det ikke her i denne butikken. Det var mer en duft enn en lukt. En anelse vakker kjemi fløt rundt i rommet og blandet seg med surret av kunder og ting. Nydelig.

Jeg fant det jeg skulle ha og gikk for å betale hos damen bak disken.

Da så jeg hvor godlukten kom fra. En pent designet dispenser som slapp ut akkurat nok duft i rommet til at det ikke ble for mye. Jeg stoppet opp og kikket på alle variantene av aroma de kunne tilby. For dette var aromaterapi stod det. Happy Vibes Mist. Total De-stress Bath Oil. Sleep Better og mer til.

Da så jeg firmanavnet til produsenten og alt ble ødelagt.

Forbanna fantasi.

En ny aroma blandet seg sammen oppe i hodet mitt.

Her er det en kaptein på ei ferje som har sett seg lei på at unge Warholm ikke gidder å skifte sko etter at han har løpt i mål et eller annet sted. Det er jo vanlig at det er forbudt å røyke inne, og ganske vanlig at du ikke kan ta med deg hunder inn i en kafe på ei ferje. Men. Men. Men. Det er ikke vanlig å iverksette et forbud mot piggsko. Kanskje hekkeløperen hoppa over hekken på ferja uten å løse billett. Kanskje det bråker noe inne hampen når han springer og varmer opp på et bildekk av metall. Kanskje han setter merker i parketten i kafeen. Ikke vet jeg hvorfor skiltet er satt opp. Men det gir jo en pekepinn på at denne hekkeløperen har hytte et eller annet sted i Kragerøs vakre skjærgård. Men hvilken vet jeg ikke. Får speide etter oppfliste brygger.