Og så var det operativt. Sanntidssystemet på bussen. Vi som er glad i å ta buss har stirret tomt på den nye skjermen som nå er gammel som har hengt langt fremme over midtgangen. ” Vi tester vårt fremtidige sanntidssystem”,- har det stått. Litt spent og en smule nysgjerrig har jeg skult oppad på denne skjermen i månedsvis uten at noe har skjedd. De kunne jo vist en film i det minste. Siste episode av Skal vi Danse for eksempel. “Gudd å de tester”,- har jeg tenkt. Eller kanskje det er den sørlandske måten å teste på; Kjapt men uendelig treigt. Vel. I dag var den operativ. Endelig! Oh frydefulle glede! Min nysgjerrighet skulle bli besvart. Der stod det navn på stoppestedene og hvor bussen var til en hver tid. Det var godt for det har jeg alltid lurt på. I tillegg blir stoppestedene lest opp,- “Korsvikkrysset”- sa en behagelig kvinnestemme. “Strømme senter”, sa en behagelig kvinnestemme. “Strømmeveien”,  sa en kvinnestemme. “Høvågveien ved Rona”, sa en smått irriterende kvinnestemme.”Rona”, sa en irriterende kvinnestemme. Det tok altså 5 stopp før jeg ble lei. Informasjon er viktig. Men det er noe som heter Information Overload. Skal jeg høre hvor jeg er hver dag på bussen, hele året? Den bussen jeg tar har vinduer, så jeg kan jo se det. Det nye systemet er praktisk og fint, men frøken Buss kunne jeg klart meg forruten.

På vei til jobb i dag så jeg en stor kraftig tøff blå lastebil. Tydelig merket med riksvåpenet og tilhørende tekst; Justervesenet. “Nei, så stilig!” tenkte jeg. Tenk at en mann har fått en slik post mortem ære at vår regjæring har tillagt et helt vesen til ham. Det er vel mot normalt? Jeg lå krølla sammen på gulvet mange ganger på grunn av denne mannen som lirte av seg morsomheter. Kroppen hans var bygd opp med kuleledd i alle sammenføyninger. Leif Juster var en morsom mann og jeg tror denne lastebilen og dens arbeidere reiser rundt og sprer glede der de kommer. I alle fall smilte jeg hele veien til jobben. Eller muligens de gjør andre superviktiginterressante ting.

For eksempel jobber de med :

Utvetydige klokkeslett

Er det bare jeg som ser han? Er det bare mine skrudde øyne som bringer dørvakten inn i hodet mitt. Hver dag passerer jeg skynnsomt denne dobbelståldøra på vei til jobb. En rustbefengt låst dør med en tomt stirrende dørvakt. Det hender mine tomme tanker fylles med skumle fantasier og mørke scenarier. Hva om dørvakta plutselig åpner dobbeldørene for å vise hvilket helvete som brenner og ulmer på innsiden? Sannsynligvis er det en bratt steintrapp rett ned i sviende lavamørke fult av orker og edderkopper, kokt torsk og komper. Jeg fornemmer svake skrik fra liktornbefenkte zombier og slimete sleipe toxicslanger. Det er nok slik det er. Og The Doorkeeper står der alltid. Rede til å lokke og lure uskyldige snillkristne søringer inn i sin slukt. Gulp! Er det bare jeg som ser han?

Da er vi i gang. Jeg og. Og flere med meg. Jobben min. Vi spiser bløtkake med de store. Vi i Blank er i gang med å formidle læring på en ny og innovativ måte. Og det sammen med en av Kristiansands hjørnesteinsbedrifter. – Nikkelverket! (Falconbridge) og Innovasjon Norge. En gryende ide om å gjøre e-læring til noe interessant istedenfor grå triste “må gjøre” ting. Sammen med dyktige folk på Nikkelverket skal vi lage e-læring om sikkerhet for alle ansatte. Den skal være “organisk” og tilpasse seg brukerens forutsetninger og stilling. Vi skal bruke lyd, bilder, video og teknologiske lurendreierting for at læringen skal sitte. Vår erfaring i dramatisering, visualisering og regi skal løfte e-læring til et nytt nivå.
Vi er stolte av å få i havn dette oppdraget da dette initiativet kan være med på å trygge arbeidsplasser og redusere personskader ytterligere på Nikkelverket. Jeg, og Blank takker for støtten fra Innovasjon Norge og selvfølgelig Mr. Turner Aas som er oppfinneren.

Undres hvor dette mønsteret kommer fra. En noe frustrert trebarnsmor fra Volda på husmorferie til Odda? Ikke vet jeg. Jeg fikk det av Ole som har tatt kurset før meg. Det kommer uansett til å bli en fin gave under et opprømt juletre. Må bare ramme det inn først.

Bare blåbær. Bare blåbær. BARE BLÅBÆR. BARE BLÅBÆRRRRRRRR!

Dette infernalske uttrykket blir uselvisk benyttet i de situasjoner hvor man skal påpeke at øvelser og oppgaver skal være enkle å utføre. De er så enkle og unseelige at det skal være like lett som blåbær? Og her slutter min nikkende enighet. Når ble det å plukke blåbær enkelt. Det er enkelt å plukke blåbær på Rimi, Rema, Kiwi og på Torvet. “Bare blåbær”. Gudd å feil de tok de som begynte med det uttrykket. Når ble det å ligge med nesa i ankelhøyde sammen med flott, grevlinger og annet buskaskryp og lete etter små blå kuler enkelt. Etter 4 timer i lynga sitter en igjen med to, tre desserter. Gudd. Bare blåbær. Det skulle hett Bare epler!. De er lette å plukke.

Når en først skal stue vekk tingene er det viktig å tenke på at tingene vekkes i den riktige stuen. Og det er det jeg ser for meg i vår nye stue. Her skal jeg sovne og her skal jeg vekkes. Her skal stuerten styre i kjøkkenkroken mens jeg skuer på hunden med hårene. Katten skal strykes mens både den og jeg maler det fineste vi kan. Samtidig kan jeg titte på rådyrene gjennom rådyre vinduer. Utenfor vår stue er det ingen hage, akkurat som hos naboen. Vi har nemlig en nabofamilie uten hage. De har park.

Jeg skjønner det bare ikke. Det er helt ufattelig og strider mot all min innebygde bondelogikk. 9 årig grunnskole samt gymnas, yrkesskole og ett år på husflidsskolen i Risør viser seg å være totalt bortkastet. I tillegg burde erfaringen jeg har, og livsvisdommen jeg har, kunne bragt frem sannheter som jeg nå kunne benyttet. Men, – Nei. Gåten er uløselig like mye som den er uforståelig. Og det skjedde i går, på søndag, på helligdagen. …….. Etter å ha ligget strak ut i fire uker og samlet krefter regnet jeg med at batteriene var ladet. Jeg har bevisst tatt tingene med ro og ikke brukt kroppen til annet enn å ta i mot sol, svelge mat og drikke sukkerholdig væske. Og målet mitt var å være uthvilt og i topp form til jeg skulle treffe kompisgjengen igjen for den faste triste søndagsfotballbataljen. Og i går startet vi opp. Full guffe og full fart i en liten 40 graders solvarmeoppfangergymsal. Og selv om krefter var spart i hele sommer og  hviletidsbestemmelsene var overholdt ble jeg dødslemster. Det var vondt å bøye seg ned til nederste kjøkkenskuff. Det var vondt å legge seg. Det var vondt å stå opp. Jeg skjønner det bare ikke. Burde jeg hvilt mer?