Unstoppable! Canadian Paralympic Committee. Reklamebyrået BBDO i Toronto, Canada med art director Linda Carte har tatt en ufatteliog oppbrukt ide og gjort til sin egen. Fantastisk resultat med flott foto og digitalt etterarbeid av Jano Kiriijan. Weill done!
En hel historrie i ett+++++ foto. Hill, hill
Jeg liker orden og struktur på arbeidsplassen. 
En klar og ubestridt leder. Demokratisk valgt skal vite, men fast og sikker og stø på hånden. Og slik har vi det hos oss. En som er som en far. En trygg kaptein til å styre skuta. Faste rutiner og rapporteringssystemer holder oss på “hugget”. Uten dette ville alt falt i grus. Vi hadde virret rundt som dessillusjonerte tomater uten retningssans på vei inn i ketchupflaska. Vi hadde fått nerveproblemer, tarmslyng og skiveutglidning. Nei, Det hadde vært fælt. Men heldigvis. Heldigvis har vi vår,- oh store far i førersetet. Daglig ledet.
Enkelte sier jeg går alt for mye alene i skogen.
De påstår sågar at en hillbillies er unfanget. At mine mange og single turer blandt lyng, mose, sopper, trær og tyttebær har endret mitt syn på tilværelsen og tilblivelsen. De mistenker meg for å besudle naturen. Men jeg vil hevde noget annet. Det er biologilærerne mine opp gjennom skoleverket som har drevet med vranglære. Trærne blir ikke til av seg selv. De lever ett skjult liv, og “har seg” om natten. Se bare på Ringenes Herre filmene. Trærne lever. Og jeg har mine egne teorier om hvordan de forøker seg. Noe som jeg av sørlandsk bluferdighetstvangstanker ikke skal gå i detalj på her. Bare se på Knerten! Hvordan tror du han ble til? Eller så går jeg rett og slett for mye alene i skogen.
Jepp. Formen skal finslipes. Når terrengkarusellfanatismenes disipler tar vårpussen på GPS’en og laster ned de hippeste trim & tøy appene gjør også jeg mitt. Det er viktig å ikke bli en teknologisk bakstreber bakerst i løypa. Jeg blir helt sikkert fraløpt, men nå skal jeg ihvertfall finne veien hjem. Viktigheten av å se hvor man har vært er viktig. Viktigheten av å se hvor man har løpt er viktig. Og ikke minst viktigheten av å vise alle de andre som har tatt nøyaktig den samme ruta at du også har tatt den ruta er viktig. “Se”, sier de, og viser hverandre løypa de løp, selvom
den er helt identisk den løypa alle andre løp. Jeg gjorde et ærlig forsøk. iMap My Fitness havnet inn i telefonen min. Global Positioning Systemet aktivert og avsted jeg dro. Fantastisk fin tur. Skog og mark. Gjørme og vakre sopper. Vel heime klikket jeg opp løypa og så fornøyd på ruta jeg tok. 15,3 km med “The road less traveled”. Jeg viste den stolt frem til de som bruker slikt. Imponeringsgraden var laber. Jeg hadde gått uten mål og mening. Ingen start og ingen mål. Jeg sviktet GPS’ens brorskap. Sirkeltrening er vist ikke noe for meg. Og høydeprofilen men er som den alltid har vært. 175.
For ett år siden skrev jeg brev til Europris angående deres slette Lysskilt. Bildene over er fra 9 mars 2011. Bildene under er fra 12.mars i år. Jeg sender brevet på ny. Det sliter litt i en markedsføringsreklamesjel når ting er så dårlig. Jeg er jo glad i Europirs og vil de skal ta seg godt ut. Men dette er muligens kanskje nesten sikkert ett ledd i en utrolig utsspekulert og smart markedskampanje. Men jeg sender mitt brev på nytt allikevel.
“Kjære Europris. Jeg har gleden av å kjøre forbi butikken deres ofte. Den store. Den klossen av en koloss i kolossale og kolorerte omgivelser i Sørlandsparken. Det er som regel en glede å kjøre forbi. Ikke trenger jeg billige støvler eller godteri i løsvekt. Ei heller hundebur, kaffetrakter, merkevarer jeg aldri har hørt om eller engangstrillekoffert til 299,-. Men forstå meg rett. Det hender jeg stopper. Chipsen dere selger er både god og billig, og dere solgte meg ca 1000 terasseskruer sist sommer. En og annen oppbevaringsplastikkundersengastapper har det også blitt. Det er billig hos dere, og dere har alt hva hjertet ikke begjærer. Jeg har forresten vært storinnkjøper av tennbriketter og hardstampa sponkubber også. Det var billig. Men i likhet med mye av det dere selger så varer det ikke lenge. Kort holdbarhet. Det er jo egentlig forventet når man snakker om tennbriketter og ved. Men en får jo hva en betaler for, og dere har alt, og det er billig. Men i Sørlandsparken i Kristiansand ser det ut som dere markedsfører dårlig kvalitet. Bygget har 3 giga lyskilt ut mot veier hvor 1000vis av biler passerer hver dag.
De lyser mot deg, Eurori Pluss, Europis Pluss og Europri Pls
Enten har der kjøpt lysskiltene av dere selv, eller så burde dere skifte skiltleverandør. Jeg satser på det siste, for jeg kommer nok fortsatt til ikke å kjøre forbi hver gang.”
Kanskje det funker? Jeg har ikke prøvd det og vet heller ikke om none som har gjort det. Selvom mange av mine tvilsomme venner liker å åle seg innpå damer fra Ål så ruser de seg sjelden. Men muligens en og annen desperat fisker under forbudstia kunne testa dette i ren forferdelse over at karsken fall over ripa. Da ensomheten i båten og lengselen etter landkjenning og kjerringkjenning ble for stor. Antar at de skal sniffes straks de blir halt ombord. Etter et par stykker blir du muligens, kan tenkes, helt ålerusa.
Utrydningstruet. Europeisk ål (Anguilla anguilla) er en fisk i ålefamilien med slangelignende kropp og glatt, tykk hud. Hunnen kan bli opptil 1,5 m lang, mens hannen sjelden blir lenger enn 0,5 m.Ålen gyter i Sargassohavet, og yngelen bruker ca 3 år på vandringen tilbake til slektens opprinnelsessted. Etter oppnådd vekst (ikke alder) i ferskvann, vandrer den ut i havet igjen for å gyte.På grunn av beskatning og vannregulering har bestanden gått ned med 97 – 99% siden 1980. Ålen er i dag sterk truet og er oppført i rødlista. Ålen er i dag totalfredet i Norge fra 2010.
Det er kaldt ute. Surt som en sørlandsvinter skal være. På dager som dette er det godt å ha butikker å løpe inn i. Forfrosne fingre og tær, samt minimaliserte forplantningsorganer skal tines og senkes. når kulda sniker seg inn i både marg og bein er det godt at slakter Frivold på Kiwi Lund tar ansvar. “Prøv vårt varmeskap”, – oppfordres det. jeg hadde lyst, men det var allerede opptatt av en småbarnsfamilie, to pensjonister og et par gjennomkalde skatere fra hallen.
Vet ikke helt hvordan dette bør tolkes. Min kone er Trumf-medlem. Vi får rabatt dersom vi bruker ett kort i spesielle butikker. Av og til får vi spesial
tilbud i posten, signert av selveste butikksjefen i den butikken hvor vi har handler mest i,- Ultra Sørlandssenteret.
Kanskje denne butikksjefen er en kloning av Robert Redford i filmen fra 1993, hvor hans Indecent Proposal ble rettet mot Demi Moore. Vet ikke, men jeg er skeptisk når fremmende menn tilbyr filmet agurk til min kone. Og det med 25% avslag! Hva slags film er det egentlig. Filmet Agurk? Og hva skal vi med det? Det står ikke noe om varighet, kategori, eller opprinnelsesland. Er det aldersgrense? Action? Drama? Komedie? Thriller? . . . .. Heldigvis så ikke min kone dette brevet/tilbudet før meg så det ble behørig makulert, brent, svidd, gjemt og gravd ned.
“Hver gang vi møtes” er dritt bra, om ein kan sei det slik. Litt dritt, men mest bra. Og det er litt av en kulturhistorisk gjeng,- Halvdan Vise Sivertsen , Elvira Passion Nikolaisen, Bertine ZZZZZettlitZZ, Anne Grethe Store Preuss, Jan Schlager Eggum og papirgutten Vinnie. For ikke å glemme kveldens helt. TinTin i voksen utgave,- kosebamsen Øistein Dolmen. Av og til er en millimeter nok og av og til er en melodi nok, – så bare sitter den. Til og med en trestokk av en rytme- og tonedøv melodiforkvaklende dust som meg kan mange av låtene. Og i kveld kan jeg fler enn vanlig. Knutsen og Ludvigsen sine sanger. Stilig. Alle disse enkle, fantastisk nynnbare sangene jeg aldri glemmer. Mange av de er en del av meg. Håper noen synger,- “Kanskje kommer kongen”. Den digger jeg. Her er originalen av originalene:
http://www.youtube.com/watch?feature=endscreen&NR=1&v=nfPht0aWOPk
Se Vinnie synger “God morgen Norge!” på lenka under. Tøft og mykt samtidig. http://www.tv2.no/underholdning/hvergangvimotes/-hvis-dette-ikke-blir-en-hitlaat-saa-vet-ikke-jeg-3724921.html
Ukristeilig tidlig. 05.20 fra perrongen i Kristiansand. Ingen kristne der så vidt jeg kunne se. Jeg steg ombord på toget i søvnrus, passerte Nodeland og Marnadal med tåkesyn, og våknet sakte men sikkert i det vi passerte Feda. En dag med tog og drosje, og drosje, og drosje. Kun avbrutt av møter med hyggelige kunder. Men det som overrasket mest på denne ultimate challenge ekspedisjonen til Rogaland var noe på toget. Vel var jeg søvnig, døsig, dum, teit, feit og normalt tassende rundt i 
tomme tanker, – men allikevel. Luftsykespyposer. Airsicknessbags. Hmm. Hvor mange høydemeter var vi oppe i mon tro? Er det dette som er flytoget? NSB overrasker stadig. Hva om jeg bare måtte spy av reisesyke? Hvordan skulle jeg forholde meg da? Bælje på gølvet? En teori kan vel og være at luften i Rogaland pirrer våre sørlandske delikate ganer på en slik måte at vi må kaste opp. Vet ikke helt. Men lufta var rein og fin den. Luktake dritt i det hele tatt. Jeg må kontakte NSB. Dette er altfor viktig til å la bli liggende. Forsidestoff til VG.
! 