Ukens avsløring. Jeg vet hvordan trær blir til. Læreren min løy i biologitimen. Kanskje ikke så rart det. Når jeg vokste opp, i de harde 80-åra, var ikke forplantningslære det viktigste. Læreren min mumla noe uforstående om blomster og stikkende insekter mens vi gutta lurte på hvorfor jenter egentlig var oppfunnet. Det viste seg jo senere at jentene var til mer enn shopping, blogging og bling, bling. De fleste fant ut av det med forplantning på en måde. Først med egen hånd, så med andres. Og jentene hadde plutselig nytteverdi. Riktig nyttige var de om man ønsket slektens videreførelse. Slik er et også med skogens trær. Glem blomster, nektar, honning og bier. Trærne gjør det på gamlemåten de også. Vi hører knirk i fra skogen og tror det er vinden . . .

Dette kan ikke være en umulig tilfeldighet.  På en sti like ved Sukkevann i Randesund fant jeg det. Det! Bladet! Det var nok ikke ment for mine øyne, men det var jeg som fant det. Bladet med det avslørende kartet. Bladet  med det ubestridte beviset. På åstedet for Terrengkarusellens 17. løp,- Einars løype, fant jeg det. Bladet med inntegnet, og dermed planlagt, snarvei til bruk i det 13. løpet på Jegersberg i Holmenkoll løypa. Det at jeg fant bladbeviset på et åsted som ennå ikke har vært gjør jo det hele så meget mer merkelig. Men jeg fant det. Nøye innkrøpet på bladets overflate ser man hvordan en deltaker planlegger å snike i det 13. løpet. Ut av stien på toppen av heia, der alle er i ammetåka etter en tøff stigning. Ingen legger merke til personen som tar en avstikker. Lenger nede blander vedkommene seg med alle slappfiskene som velger kort løype for så å smette inn i langløype igjen. Hvem det er vet jeg ennå ikke, men siden 13 og 17 blir til 30, og videre,- trekker man 17 fra 30 igjen er man tilbake til 13. Det må være mer enn en person. Ingen tilfeldighet! Dette må det sies fra om til løpsledelsen.

Jeg er en ØkoMann. Flink til å sortere all søpla.

Bevisst på energibruk og liker mat som er økodyrka. Gjerne rå mat, eller RawFood som det nå heter på norsk. Har likt Sushi lenger enn de fleste takket være mange gule venner, og tygger gjerne i meg en sprø liden gullerod fra kjøkkenhagen på hytta.  Min far kom en dag inn med blodstenket båt. Makrellen hadde fått et stort innhugg i sitt manntall (fisketall). Over 50 fikk han.

“Ah, fersk makrell!”, utbrøt jeg i skeptisk gledesrus. Stekt, kokt, grillet, dampet, røkt, presset eller overkjørt. Makrellen tilberedes jo på slike ymse måter. “Prøv å se dette med nye øyne”, sa jeg til meg selv. Fiskeøyne. Makrell Naturell! “Hm, kanskje dette blir en schlager”, -tenkte jeg.  Testperioden varte ikke lenge. Vi kan egentlig krysse makrell av på listen over ting som smaker verre enn forventet ved rå inntakelse. Men det er forsøkt. Svigerinne Wanida tok ansvar og gjorde makrellen klar på tradisjonelt vis.

Jeg fant et spor ved en bekk i Randesund. Et blad.  Et kart. Det var ikke ment for meg, men det var jeg som fant det. Jeg kjente straks igjen hva det dreide seg om. –Sammenhengen mellom Filadelfia i Kristiansand og stjerneblokka på Lund. Det viser en GPS tracking for utvalgte menighetsmedlemmer. Via Rundingen, Brannstasjonen, Museet på Gimle, Oddernes Kirke og Esson i Østre Ringvei. Det har lenge blitt spekulert i de nære båndene mellom alle disse institusjonene. Er det for eksempel tilfeldig at både Filadelfia og Esso har hus nr. 88. (88 betyr som kjent dobbel uendelighet). Neppe. Men det som forundrer meg er hva som egentlig skjedde på Rundingen. Kartet viser ubesluttsomhet. Avstikkere både til Trymsvei, Hamreheia og Flaten er med på å forvirre den store klarheten og helhetstankegangen. Kanskje vi aldri får svar på dette. Hva skjedde egentlig på Rundingen? Eller kanskje jeg skulle få meg jobb i VG.

I am the peismaster. Enkle oppgaver. Enkle tanker. Gretten gammel gubbe forer peisen med like gretne gamle kubber. Rett inn i flammehavet. Herr og fru Wongraven inviterte til sommermøte på terassen. Jeg var nr. 39 som kom. Vi var mange og mange var vi. Timer med innholdsrik debatt og interessante meningsutvekslinger. Riktig en totalt menings-forvirrende og løs aften av det gode slaget. Filosofiske spissformuleringer og omdefinerbare prologforklaringer. Og nye mennesker. Artig. Og vinen da. En 17 menning av Ole med satyr i blikket har laget vin. Kult med egen.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2009

• Lys blålilla farge. Aroma av røde bær, kirsebær. Balansert lett fruktighet med flott syrlighet. Satans flott allroundvin til deg som trenger mye vin for pengene. 65% barbera fra Monforte og 35% dolcetto fra Dogliani. Finnes også på bag in box

http://vinofil.no/2010/11/wongraven-naturens-eget-barn/

Holdt på å smelle inn i en Toyota Corolla 98 modell, med rust på stussen. På avkjørselen mot Hånes kom ett brum og et knurr og et bæhhh. En bjørn i himmelen. Grrrrrrrrrr. Breeeeeeeeeems. Corollaen kjørte videre mens jeg stoppa. Inn på grusen før roundabouten. Egentlig så han snill ut. En riktig kosebamse. Men det er gøy om dagen å se til himmels. Dramatiske skyer og fine formasjoner. Av og til bare en sky og av og til noe rart. Biler, pupper, pudler og puslespillbrikker. Alt finnes der oppe. Bare se!

Villa Groheim. Møt Hanne og Helene. Gudd for noen damer. Gudd å goe. Eller skjønt…… det vet jeg ikke. Det er bare noe jeg går ut fra. Jeg har egentlig kun sett og opplevd resultatene av deres arbeid. Gudd å godt. Kollega Fredrik er allviter. Han vet alt. Og en dag lurte han min sultne sjel ut i lunsjen og ned til bryggeriet. Hæ!. . . Øl! . . . Til lunsj! Er jeg dau og kommet til himmelen.? Nei. Lykken snudde seg fort. Vi gikk forbi bryggeriet. Men bare med 10 meter. Der ligger Villa Groheim. Hvitt og fint, liten vakker hage, og en smijernsinnrammet liten trapp som tar deg inn i nytelsen. Det var bare oss der når vi kom. Det burde vært fullt. Damene serverer kaffe og kaker, mat og middag. Og det jeg spiste, et eller annet med lasagne i navnet, var bare fantastisk godt. Og det Fredrik hadde var ennå bedre. Gudd. Og maten er rå. Ikke kokt, ikkje stekt og ikkje noe. Servicen behagelig og bare rått å godt. Smoothies og goodies. De har det. På vei ut kjøpte jeg Hamppannekakeblanding. Hadde en berusende baktanke. Den funka ikke, men pannekakene var gode. Kona og veninner har siden vært der. De sier det samme. Sekser på terningen. Innertier. Ballen i krysset. S i matlaging. Gå der.

http://www.facebook.com/#!/pages/Villa-Groheim/209541975738466

Vorspiel på terasseflyplassen til Kent. Kent hadde bursdag. Guttegjeng med øl i handa og Ozzy i blikket. Det er sommer det er sol. Bare gøtt. Skravler og prater drit i noen timer, før vi går til byn. Kent bor på Lund så det tar ikke mer enn to timer å gå . Maurene beveget seg mot honningen. Hordene smalnet inn og gikk pent å pøntli innover mørkets øy,- Odderøya. Bortsett fra at det fortsatt var sommer og sol. Bonger ble byttet mot penger og en liten grønn gressflekk traff rævva i Odderøya Amfi. Øl, sol og sommer mens Clutch fra USA viste hvor skapet skal stå (akkurat som IKEA). Gudd å flinke. Jeg måtte forsikre meg med Øistein om at de var flinke. Han kan masse musikk mens jeg har rytmesans som en svartsnile. Så forsvant sola og mørkets prins kom. OZZY. Gudd å gøy. Gammel sliter kan fortsatt hoppe litt ved scenen. Både han og jeg. Vennene forsvant og jeg ble med nattbussen hjem. Rett overfor meg satt en mann som skulle til Flisjedåsenreprassje,,,,,,,Dilldemåsenferassssse —–FijjjeåzzzzenTeazzzzzzzzzzzzzze. Sammen forklarte vi bussjåføren hvor han bodde. Han kom hjem. Jeg og.

Synge kan han ikke. Skuespiller er han neppe. Snublet seg gjennom livet har han. Usansynlig stygg å se på. Verre enn meg og tomm tilsammen. Men han er sikkert god på bunnen. Og nå er han her. Min ultimate tullingvenn. Ozzy. Dette vesen av et ikon som ingen aner hvordan nådde slike høyder. Talentet er totalt fraværende. Fysikken minner om mine venner og valget av briller er under enhver rosabloggers kritikk. Selv hans spenstige ganglag mangler alt som kan pirre en kvinne. Ozzy! Allikevel blir vi pirret. Både hos menn og damer rykker det litt i black metal hard rocke foten når ozzy kjem. Kult. han er eldre enn både far til statsministeren og Gro Harlem. Kunne nesten vært min far. Men vi hiller han. Ærer han og hopper med han. Gleder meg.

Fra quart 09:

http://www.youtube.com/watch?v=E8MhXlwV2GQ&list=PL4B07205DE2AE16D8&index=17