!

Jeg skal innrømme at det er en smule angst forbundet med det å gå til legen for å undersøke smerter i brystet. En vet jo aldri! Og når jeg kjørte fra legen med beskjed om å dra rett til akutten på sykehuset så steg angstnivået et aldri så lite hakk. Jeg satt der og håpte på at hjertet ikke ville stoppe med en gang. Bilen parkerte jeg ulovlig utenfor akutten og gikk inn med lappen fra legen. De tok i mot meg, registrerte meg og sa jeg ville bli henta. “Jeg bare flytter bilen over til parkeringa i mens” sa jeg. “Nei!” sa mannen i hvitt. “Tror heller du vil ta boten, enn å satse hjertet!” sa mannen. “Kloke ord!” tenkte jeg. Det hørtes jo ut som en praktisk og logisk slutning. Men angstnivået sank ikke akkurat. Plutselig var jeg der,-  på Sykehusfestivalen. Rett inn gjennom VIP inngangen. Og på med det obligatoriske festivalarmbåndet. Jeg fikk festivalpass med tilgang til alle områder. Jeg betalte ikke en gang. Forbi alle køer. Til og med en personlig assistent var inkludert. Jeg følte meg viktig der jeg trillet av gårde. Forbi de andre på ventelista. De som tålmodig brukte timer av sin tid for å få tak i billett slik at de kunne slippe inn. Og jeg ble trillet rett forbi. Inn i det aller helligste. Backstage til helten. Til hjertelegen. Autograf fikk jeg ikke, men mange klistremerker å samle på. Dette var skikkelig all-inclusive. Jeg ble målt og feid og veid og satt strøm på og nitroglyserin under tunga og hilste på leger og sykepleiere og assistenter og portører og pasienter. Servicen var upåklagelig og opplevelsen betryggende. Angsten forsvant. Min kone og en god kamerat slapp inn på mingleområdet en stund. Men all morroa tok slutt. Heldigvis var alt helt fint, med unntak av noen overbelasta muskelfester inne i brystet. Jeg ble sent hjem frisk. Og skuffelsen var ikke stor over å bli kasta ut fra sykehuset. Men jeg gjorde det rette. Jeg sjekka. Og bilen fikk heller ikke bot. Rock on!

Som mann er jeg en klassiker. Sjelden sjuk. Aldri hos legen. “Det går nok over”. Jeg fikser det sjæl. “Jeg tar ei øl og det vonde slutter snart”. Men i går tok jeg til og med to øl og det vonde forsvant ikke. Etter tungt arbeid noen kvelder fikk jeg smerter i brystet i går kveld. I morges var det like vondt. Heldigvis aktiverte lillehjernen seg og det dukket opp saker og ting jeg har hørt og blitt fortalt. Menn går altfor sjelden til legen har jeg hørt. Og gjør vi det er det ofte for sent. Vi oppfordres til å ta vare på oss selv, og bartemåneden Movember selger dette budskapet. I dag tok jeg vare på meg selv. Jeg gjorde som menn skal gjøre. Jeg gjorde noe. Jeg har vondt, tenkte jeg, jeg ringer legen. Og som sist jeg ringte legen, var det rett ned til henne og rett videre til akutten. Så nå ligger jeg her med ledninger festa på skulder og vom, og til og med en på sternum. Vet ikke når jeg blir unplugged. Kanskje i kveld,  kanskje i 2017. Kanskje jeg har noe galt med hjertet, eller kanskje bare en strekt muskel. Vi får se. Selv om kroppen og økonomien og mattekunnskapen er dårlig så er ikke humøret dårlig. Det er ganske bra her egentlig. Masse hyggelige folk i teite hvite klær som triller meg på sykehussightseeing. Og alle dere andre menn. Pass på dere selv. Bruk øyet i panna av og til og se dere selv.

“Add wind to favourites. Legg til vind i favoritter”. Kan jeg anbefale en titt på vinden i dag. Enkelte snur kåpa etter vinden, mens andre har vind i seilene. Vinden er en kjær venn og mislikt uvenn for oss mennesker og opptar oss alle. Noen ganger sval og mild som fjær mot varme sommer kinn. Andre ganger uforutsigbar og temperamentsfull som en tenåring med mensen. Enten vi er glad i å være utendørs eller ikke så er vinden der. Den er deilig å ha i ryggen oppover lange slake motbakker når jeg sykler hjem fra jobben. Den er et forbanna helsike å ha i mot når jeg er ute og ror i en pompøs gummibåt med små og myke årer. Vinden blir elsket av kitere og hatet av kvinner på den røde løperen. Tilfeldig kom jeg over en vakker vind på nettet. En digital fremstilling av hvordan det blåser akkurat nå, – over alt. Vakkert laget og beroligende å se på. Anbefales! Klikk på bildet, eller lenka under.

http://earth.nullschool.net/#current/wind/surface/level/orthographic=-354.50,53.12,391

Dersom alarmen først går er det jo alvorlig. Brann, torpedo, isfjell, eksplosjon, fisk til middag! Frykt og angst og svette og tårer. Adrenalinet og spenningsnivået tiltar når mannskapet beordres i livbåtene. I kina har de kopiert de eminente redningsbåtene fra Norge. De man slipper ned fra plattformer og skip. Kopien er god, og de har enndog forbedret den. I god kommunistisk kinesisk ånd vil man tape ansikt om man viser frykt. Derfor har de puttet inn et overraskende, men morsom, effekt i sine livbåter. “Save Your life With a Twist”. Jeg tror det er slik det må være.

Jeg trenger tips fra lokale kokker og slaktere. Jeg har noe kjøtt som er til dels trevlete og seigt. Såpass gammelt også at den gamle kjøtthammeren ikke funker. Samtidig har jeg hørt at nesten alt kjøtt kan mørnes og gjøres mykt og smidig. Dersom det er korrekt er jeg desperat etter tips. Historien startet  på fredag.  Da var jeg hos fysioterapeuten for å trene opp et operert kne. 6 øvelser fikk jeg med beskjeden; maks vekt og få repetisjoner. Overmodig gjorde jeg det jeg orket, og tok i til krampa tok meg, helt til jeg ble bært ned trappa og frakta hjem med vondt i alt. Absolutt alt. Lørdag morgen var det fortsatt vondt. Stiv og støl. Men jeg hadde en dum avtale å holde. Skitur med Fredrik. Og vi gikk 17 kilometer på Topland. De vonde musklene var nå vondere og knærne hadde gitt opp å bøye seg. I dag er det søndag og med stive knær og lemsterhet som overrasker gikk jeg på Støleheia  (passende navn på en dag som denne) på ski med min kone. Gudd. Har du prøvd å se kul ut i løypa med stive knær?  Nå ligger jeg rett ut, uten evne, eller lyst til å røre meg. Så derfor; Hvordan mørner man kjøtt. Kjapt. Sitron?

“2014 var det varmeste året på kloden siden mennesket begynte med temperaturmålinger. Klimatrusselen er da også et av de viktige spørsmålene på årets utgave av World Economic Forum i Davos, en av verdens mest prestisjefylte konferanser.”

World Economic Forum arrangeres. Rike nissers fest. Det er trist, men nødvendig. I både demokrati og tyrrani er det de med pengene som bestemmer. I alle fall mye. Travle rike menn og kvinner skal forvalte sine formuer på en slik måte at verden ikke går til helvete. Og helst uten at de taper ei krone. En felles utfordring er transport. Kollektivt er bra. Alle er enige.  De rike og. Men forståelig nok er det bra for dem, dersom vi bruker kollektivt. For da slipper de. Deres tid er så mye viktigere en vår. De kan ikke bruke ekstra tid i det kollektive systemet. Men i mitt liv er min tid viktig, og jeg kunne tatt bil til jobb. Det går fortere og er lettere. Allikevel tar jeg buss eller sykler, fordi det er bedre. For oss. Til Davos kommer det ca 1700 privatfly til flyplassen. Ca. 500 helikopterturer går fra flyplassen til hotellet. . . . . . .Mangemilliardærene som planlegger våre liv burde kanskje være bedre forbilder. I alle fall av og til.

http://www.dn.no/nyheter/2015/01/21/0811/World-Economic-Forum/flyr-n-og-n-i-1700-privatfly-til-davos

Se alltid lyst på livet!, sa mor og far til meg
tro alltid at det beste bare hender deg

Og barnetro er viktig, ellers blir’e trist.
Så jeg gjetter kryssord med kulepenn
og er alltid optimist!

refreng:
Og med hue under armen, og armen i bind
vender jeg l livet det annet kind
og legger tippelappen inn hver onsdag.

Sommer’n var en skandale, med sludd og nordavind.
Før vi viste ordet av det, satte høsten inn.
Vinter’n gikk som vanlig, det var ikke mange fuglene som sang.
Likevel tror jeg våren vil prøve seg nok en gang!

Lillebjørn Nilsens ord virker fortsatt. Det er av og til vanskelig å være optimist, men Lillebjørns tekst hjelper.

Det er viktig å finne sine lys og sine stjerner. Se etter dem, for de er alltid der.

En straffedømt person med et utsendelsesvedtak hengende over seg skal bosette seg i Trøndelag. Mulla Krekat flytter ikke frivillig , men det er et godt stedsvalg. Jeg skjønner nå, etter litt tommt tankearbeid hvor smarte politiet har vært og hvorfor valget falt på Kyrkjsæterhøra. 3 åpenbare grunner finnes. Dersom Mulla Krekar vil stikke av er det umulig å finne ham. Ingen vet hvor Kyrkjhsætherhøra er og ingen utenom de som er født der klarer hverken å skrive det eller uttale det. Rett og slett en fonetisk genistrek. Tenk deg at han ringer en kompis i Iran; ” Hei, det er Krekar her, kom og hent meg, du finner meg Kykkræthsterørra!”. “Unnskyld”, svarer kameraten,- “Hvor?”. “Kørkæhtterhora. Kom!” sier Krekar. “Hæ?, sa du Kkjykkættehøgda?”. Og sånn holder de på. Krekar vil sannsynligvis dø av alderdom før han klarer å si hvor han bor. Den andre grunner er at han ikke kan innlemme noen i sine tanker der oppe. Dialekten i Kærthytterboda er nesten like uforståelig som dansk. Og grunn nr. 3 er at det er vanskelig for utenforstående som først kommer til Kørkatterystra å finne ham da det allerede er en overvekt av skjegg og bartebetente menn med bandasjerte hoder der oppe.

Rent bortsett fra det så er jeg nå ganske Mulla-mett. Media har i mine øyne overvurdert viktigheten av nordmenns informasjonsbehov rundt denne mannen.

Fonetikk er læren om språklyder. Fonetikken beskjeftiger seg med taleapparatets anatomi og fysiologi (fysiologisk fonetikk), uttalen av språklydene (artikulatorisk fonetikk), og de fysiske egenskapene til lydbølgene (akustisk fonetikk).

Create Your Own Visited Countries Map

Heldige er vi. Min kone og jeg. Vi har reist og vi har sett, og vi har blitt litt rikere i våre små liv. Det gøye er at vi henger sammen med alle vi har møtt og alle vi har pratet med. Mange mennesker og mange minner. Det finnes faktisk fine folk over alt. Du treffer dem om du er fin du og.