!

I disse innesnøddekjempehøyeuoversikteligefonnedager har mange satt livet til. Mange ulykker med triste slutter. Ikke film. Virkelig. Mange har mistet noen de er glad i, og de som dør får aldri mer leve. Kjøreforholdene er drit om dagen for å si det mildt mens der er kaldt. Forsiktighet og aktsomhet er det som burde vært standarden. Og heldigvis er de fleste som meg,- pingler på glatta. Folk kjører fint og tar seg litt ekstra god tid. Men ikke alle. I noen kryss kommer de: Menn uten mening. For det er menn. Kun menn. Alltid menn. Villdyret våkner. Glatta inviterer dem til å komme sidelengs inn i svinger.  Til å ta sjansene som kan bety slutten. Det er så unødvendig. Jeg har ikke lyst til å gå over til “den andre siden” fordi en annen kommer over på min side. Fordi en annen mann kommer sidelengs med sammenbitte tenner og syntes han er mannemann i bilen sin. Jeg er en myk mann og skades fort. Jeg har lyst til å være til stede i morgen også. Jeg har lyst på frokost. Jeg har lyst til å gå på ski. Jeg har lyst til å se familien.

Så til deg som liker sladding. Ikke sladd meg.

Kjør fint inn i solnedgangen.

Det er lov å drømme seg vekk, fantasere,- og enkelte snøhauger skal bare ikke flyttes på. Til det er den iboende assosiasjonsgleden for stor. Etter et par timers snømåking uten å tenke på annet enn ingenting nådde jeg atriumet. Vår innelukkede hellelagte lille sommerplett med utestue, tønnegrill, kosepeis og blomsterbed. Et sted under snøen har vi alt dette. På sommeren er det der. Det var utepeisen som tok meg til Rio. Jeg har ikke vært der før, men i går reiste jeg. På tomme tankers måte. På første klasse. Uten jetlag og solfaktor. Og om jeg ikke hadde blitt varm av snømåkinga ble jeg det nå. Rio! Rio De Janeiro! Skummel jungel, varm sand, varme mennesker, svettende karneval og yppig musikk. Luktene, lydene og formene snek seg inn og til og med Jesus var der et øyeblikk og velsignet stunden.

Jeg skuffet ikke den snøhaugen. Og heller ikke meg selv. “Er du sliten og kald nå?”- spurte kona når jeg kom inn. “Nei,- jeg har vært i Rio!” smilte jeg.

Assosiasjonsglede.

Kjære gud jeg har stått opp

Gjespet, strukket, kokt en kopp

Men lysten var nok ikke der

Skulle vært et annet sted, og ikke her

For her, ja her, jeg tror jeg dør

Og her, ja her, jeg blir helt sprø

Fordi du pøser på med snø.

Og om du vil så er jeg snill

Jeg skal gjøre hva du vil

Ikke banne, ikke dramme

Danse kan du bare glemme

Nå har jeg skuffet mer enn nok

I vind og sno og storm og fokk.

Resultatet kom i form av brokk

 

Amen

Jeg må helt klart slutte å drikke ei halv flaske 60 til frokost. Det roer nervene riktignok, men øker angsten. Hmm. Angst uten nerver? Vel? Uansett så er det slutt nå. På vei til bussen i dag krummet jeg nakken mot uværet. Horisontaltflygende istapper og forfrosne pensjonister fra Strømme sykehjem føyk gjennom snøkavet. Jeg prøvde å gjøre som min nordnorske svigerfar har lært meg. Jeg prøvde å  “Stå an a”.  “Unnskyld, svigerfar, “- jeg klarte det ikke. Det er bare 100 meter til busstoppet, men jeg brukte to timer. 4 ganger ble jeg sugd inn i monstre av snøfresertraktorer og ble kastet i småbiter opp i høye fonner. Det er klart det tar tid å samle seg igjen etter noe slikt. Også fire ganger da! Gudd. Men etter en strabasiøs ferd hvor hver centimeter telte nådde jeg nesten bussbua. Denne trygge havnen for oss bussere.  Der stod det allerede 2 mørkhudede unge damer som akkurat da neppe ønsket å bli våre nye landsmenn. De ristet verre enn en foodprocessor fylt med kokosnøtter. Men like før jeg nådde frem til dem kastet jeg et blikk til høyre . . . . . . . Gudd. En dinosaurus stakk ut av snøen. Hallusinasjonen virket så reell at jeg fikk tatt bilde av den. Gudd. Det var da jeg begynte å se negativt på det.

Ingen 60 i morra til frokost.

De lokale taggerene er i ferd med å gå tom for ideer. Kanskje jeg henger opp ei forslagskasse i undergangen ved byens underganger. Her kan tilfeldig forbipasserende legge oppi små lapper med tips og hint til temaer taggerne kan forbanne seg over. Det tror jeg muligens vil heve kreativitetsnivået hos enkelte stedsbundne irritasjonsløse sprayboksentusiaster. Selv det offentlige trør til i denne taggetørka. Hver gang undergangen er tagget så lar kommunen det stå til pynt og stas et par uker før de lager nye  “blanke ark” for våre håpefulle kunstaspiranter. Undergangen blir nygråmalt og taggerne kan igjen brette opp ermene og ta fatt .  Men personlig synes jeg oppfinnsomheten har gått ned.  I gå r var det Pizza Freedom som gjaldt.” Gode gamle Peace & Love var også der. Men med litt kreativitet kunne denne blitt koblet mot pizza freedom. Så enkelt, så enkelt. Nei taggerne trenger tips. Eller er dette rett og slett taggernes undergang?

Tenke seg til. Helt uten å ha møtt en eneste journalist eller presse mann blir jeg vurdert som “arti”. Kult. Jobben min er jo å skape oppmerksomhet for andre. Noe jeg er blitt ganske flink til etter hvert, men at avisens glade medarbeidere hadde fanget dette opp overrasket meg en smule. Heller det overrasket meg faktisk en hel skalk. Takk Fædrelandsvennen. Ikke nok med at jeg er ARTI, – jeg er også ARTI DIREKTOR.

HA! Slå den!