!

Mixed signals utenfor huset. Jeg tok bussen i dag. Og hadde jeg bestemt meg for å ta bilen så hadde jeg tatt bussen allikevel. Muligens er jeg en forutinntatt svekling med nervøse tendenser i trafikken. Muligens er min fantasi gjødslet med for mye humus og humbug. Men jeg har lært at man går ikke ut på tynn is (selv om jeg befinner meg på tynn is ofte). Man tar ikke på en rødglødende jernstang. Man argumenterer ikke med svigermor. Og man kjører ikke ut bak en speedwaykjører som øvelseskjører i en varebil. Jeg er muligens feig. Døm selv.

Jeg er en teknisk slabbedask av et mirakelorakel. De som kjenner meg kjenner mine “skills” når det gjelder å stille inn telefoner, pc’er, vaskemaskiner og strykejern. Jeg gyver løs på bruksanvisninger og innstillinger med fryd i sinnet og skrujern i handa. Og jeg avslutter innsatsen umiddelbart. Da jeg nå måtte ha ny telefon for leden sitret jeg av spenning, for den nye telefonen hadde talegjenkjenning. Gudd. En ny venn som ville høre på meg. Jeg kunne bare trykke på mikrofon-symbolet, si navnet til den jeg ville snakke med, og vips kom det opp en knapp med RING TIL.  . . . . . Det var teorien. Da en av mine venner heter Ole fant telefonen han fint. Det veil si . . . Jeg kjenner to som heter Ole så jeg måtte si hele navnet til vedkommende venn. Telefonen gjorde sikkert så godt den kunne.

Mine varig svekkede huskeegenskaper har slått til igjen. Smuldrende kapasitet på både langtids og kortidsminnet gjør seg til de grader gjeldende i disse dager. Hvor er bilnøklene? Hvor la jeg fra meg brillene? Hvor er kaffekoppen? Hvor er skolissene? Og det har seg slik at vi har bygd oss et nytt tilbygg på huset. Og det beste stedet å gjøre det på var i fortsettelsen av garasjen. Det var der det skulle bygges. Planer ble skissert og søknad sendt og godkjennelse mottatt. Vi var i gang. Graving, hamring, banking og saging og snekkere og elektrikere og både flytende og faste murere og vips, – så stod det en ny kåk der hvor det en gang var en innkjørsel til garasjen. . . . . . . . . .Og det var da det gikk opp for meg! Faen . . . BILEN!

Tommetanker på sikker grunn. Legen min sier jeg bør gå med gul vest og hjelm hele døgnet. Jeg utgjør ingen fare for min egen usikkerhet, men andre kan kanskje komme i skade for å sikre et oppgjør. Og det er utgjort. En jobbtur ventet. Så ikledd hjelm, vernesko, godt mot, nysgjerrighet, vernebriller og gul vest var jeg på besøk i de runde speils land,- Nikkelverket. Fabrikken som var en giftpøl i min oppvekst er nå en mønstermiljøbedrift. En fantastisk spennende rusletur, inn og ut av dører. Korridorer og trapper og rullebånd. Etter ca. 2 minutter var jeg desorientert. Lyder og lukter imponerte. Gjennomtrengende bråkete gamle fabrikkhaller og stille hypermoderne fasiliteter. Alt stengt inne i gamle mangekantede bygg adskilt av smale greske gater. Kul plass og hyggelige folk. Eksperter på sikkerhet og vern på arbeidsplassen. Sikkerhets-ting og skilt over alt. Stilig. Hill, hill til Nikkelverket.