Ikke reis til Bali hvor Tomm fant roen.

De fleste vestlige regjeringer advarer mot å reise til Bali. Ifølge utenrikstjenester verden over er Bali et terrormål og farlig for oss turister. Etter Balibombingen 12 oktober 2002 har det vært advart mot å reise til dette paradiset. Bomben drepte 202 mennesker og skadet like mange. I årene etter har det vært fler terrorist bomber i Indonesia.

Vi trosset advarslene og hadde 16 deilige dager på Bali. Men en ting oppdaget vi. Dersom en terrorist virkelig vli gjøre skade på vestlige turister på Bali, så starter han et mopedutleiefirma. “Cheap, Cheap for westernes”. Har du et deathwish eller ønske om å avbryte ferien tidlig så leier du moped på Bali.

Ifølge Balipolitiet døde 402 mennesker og 1102 ble alvorlig skadet i 2052 trafikkulykker fra januar til august i år. Gudd for en statistikk. i 2010 døde 606 i trafikkulykker.

De fleste turister. De fleste uten hjelm. De fleste i shorts og flip-flops. Allikevel er vi mest bekymret om det er en terrorist rundt hjørnet eller hai på stranda.

Jeg leide ikke moped så jeg fant roen.

Australias Ibiza!

Vi kom til Bali på kvelden og klarte å unngå å bli rævlurt på flyplassen. Masse bærere og pirattaxier slåss om oss grønnskollebleike turister med tomme tanker og tomme øyne og som heter tomm. Etter litt krass forhandling som jeg ikke skjønte bæret av tok en pirattaxi oss med inn i helvetes forgård. Mission: “Find Hotel. Max 50 dollars. Quiet. Deliver us alive”.

“OK. Boss!” sa sjåføren og vi ble ikke beroliget. Venstrekjøring, 7 milliarder mopeder og kun et kjørefelt for begge retninger kan sette en angstutsatt sørlending på prøve. Og ispedd mange småfulle førstegangsmopedførere i shorts fra Europa var dette drøy kost. Æ lukka øyan og holdt meg fast. Vi kom mirakuløst nok frem til et flott hotel i live. Sjåføren holdt hva han lovet. Masse nerver og 150.000 rupier fattigere kunne vi sjekke inn og sove. Morgensola neste dag viste oss et flott hotel, med en 3 mil lang party-surfe strand 5 meter fra frokostbuffeten. Kuta Beach på Bali kalles Australias Ibiza. Veldig flott, men det var ikke dette vi kom for. Fulle svensker, finner, australienere og fiskemagefarga engelskmenn kan vi finne på Canaria, Hellas eller Ibiza. Tvilsomme vasketilbud, krigsskip i solnedgang og tjukke bassengbar-menn passer ikke oss. Etter en dag med sol og strand reiste nordlendingen blandt oss videre. Maya og meg drøyde en dag til på Kuta Beach før vi ga en ny taximann en ny mission. “Get us out of here”, sa vi. “OK. Boss!”, sa han.

Vi dro til Bali og en trussel om dødsstraff

Its good to be back! I think! 9. november dro vi til andre siden av jorda. Der folk går opp ned. Etter 22 timers reise gikk vi også opp ned. Alt blodet fosset til hodet og det tok litt tid før vi innså at vi ikke ville dette oppover. Egentlig var det jo akkurat som i Norge, – nesten. Pluss på 7 timers tidsforskjell. Pluss på 20 varmegrader i lufta og 20 i vannet og pluss på en vanvittig frodighet, store bølger, varm sand, billig øl. Ellers var det som i Kristiansand. Bortsett fra at de pratet anderledes, og så anderledes ut. Ellers var det likt. Botsett fra at det ikke var det. 2 sørlendinger og ei nordlending stabbet seg søvndrukne ut av flyet etter siste etappe fra Singapore og inn i endeløse Passkontrollkøer. Like før visum blir innvilget og passet får et nytt stempel blir vi behøring advart om at vi blir henrettet dersom vi tar med oss narkotika. Vi trår inn i en anderledes virkelighet. Vi gleder oss som unger.

Bloggen tar ferie, og jeg blir med

Jeg ønsker alle mine venner en våt, kald og vindfull november med slaps, sladd og influensa. Selv sikter jeg mot 20 timers flytur – retur med pause i Quatar, Singapore, Bali og Lombok. Muligens et bad eller to. Litt fantastisk kiting og kanskje et surfekurs for å fordrive tiden. Kanskje jeg klatrer opp på en 3700 meter høy vulkan. Heller ikke utenkelig at vi drar inn til Ubud for litt yoga og sjelefred eller til Gili Island for dykking på ikke helt uefne korallrev. Så kan alle dere her hjemme se til at det ligger 1 meter snø når vi kommer hjem slik at jeg brun og blid kan starte skisesongen. Kona og niese Silje er reisefølge og skal sørge for at jeg ikke kjeder meg. Ha en fortreffelig november.

Gravende journalists graverende journalistikk

Jeg leser ikke VG og ikke Dagbladet og ikke Se & Hør og ikke Her og Nå.  De skriver sikkert mye bra og fint og flott, men de skriver også så vanvittig mye fjas og fis og ting jeg absolutt ikke trenger å vite eller er intressert i. Og nå følger min kjære Fædrelandsvennen etter. På lørdag stod det på førstesiden at en mann kjøpte et dataspill fra nettbutikken til Gamezonei Kristiansand. Historien preget også hele side 2 og 3.  Hvilken sak. Denne mannen har gjort uhyrlige ting og bragt sorg til en hel nasjon. Men er det en forsidesak hvor han har kjøpt dataspill, paprikaen eller sokkene sine i 2009, eller hvor han knyttet skolissene sine i fjor? Er dette viktig stoff, eller bare en overflødig artikkel som forsøker å vri ut ennå litt mer tragedie fra tragedien.  Tanketomt valg av redaksjonen slik jeg ser det. Vi våknet litt alle sammen etter 22.juli. La oss holde på den våkenheten og heve oss over slike saker. Være bevisste på hverandre. Det er bedre.

Jeg er best på usosiale medier

Det er et under at jeg har venner og folk jeg kjenner. Jeg er best, og har alltid vært det, på usosiale medier. Litt rart egentlig. Jeg er jo R E K L A M E M A N N. Reklamemann? Jepp, det er meg. Autrert autist med oppmerksomhetstrang og behov for allsang ved enhver anledning. Rampelyset og røde løpere burde jeg jaget på. Reklamemenn skal være slik. Boblende, sprudlende lysfontener med en trang til alltid å stå først i ambisjonskøen.

Jeg er ikke en gang god på brainstorming. Jeg bare sitter der og ingenting kommer. Og jeg er reklamemann. Allikevel har jeg ikke bommet i livet. Jobben min gjør jeg bedre enn de fleste, bare anderledes. Mer alene. Mine ideer kommer av at jeg ser mer enn jeg prater. “Å tenke er å se”, sa en klok person en gang. Alene i skogen eller alene hjemme, jobber jeg best. Det er da snurrepiperiene tar form i hodet. Det er da feilkoblingene kommer og viser meg noe bra. Dyktige kolleger korrigerer meg og holder meg i nakken av og til. Det trengs nok. Jeg jobber daglig med store nasjonale og globale aktører, men har aldri behov for å skryte av det. Jeg har designet ting alle ser men har ikke behov for å fortelle om det. Jeg satt på et hovedkontor i Oslo på tirsdag og diskuterte jobb. Et globalt selskap ønsker mine tjenester. Rart. Jeg som er så usosial. Hmmmmmm.

Men, det er slik jeg er og jeg trives med det. Så lenge jeg selv vet jeg har gjort noe bra, så er det egentlig nok.

 Å trives er det beste man kan gjøre. Jeg trives med gode kolleger. Jeg trives med min vakre kone og gale familie. Og jeg trives med å være alene.

Allikevel skriver jeg blogg og er på facebook. Er jeg Fuck’ed Up

Jeg er venn med mange jeg ikke kjenner

Aksepter Venn. Godta Venneforespørsel. Like. I:-)

Det er en underlig verden jeg går inn i hver dag, hver morgen. Jeg setter meg ned ved kjøkkenbordet klokken 0638 sånn cirka og skriver på bloggen min. Jeg skriver tull og vissvass og av og til noe med mening. Når bloggen er skrevet poster jeg lenka på facebook, slik at alle mine venner kan se hva jeg har skrevet. Om de vil. Noen av vennene mine kjenner jeg. Noen av vennene mine vet jeg ikke hvem er i det hele tatt. Allikevel tillater jeg at de leser alt jeg skriver, og at de ser alt som kommer på min “vegg”. Slik funker jo facebook. Mulighetene er der til å lage lukkede rom og små grupper. Men hvem gidder vel det. Når en venn poster “sulten” på facebook er det klart at en ønsker at alle skal se det og vite om det. ” Å, Gudd”, tenker jeg. “Han er sulten”. . . . . . . . . . . . . .Jeg lurer på om denne personen gjør det samme på bussen. Reiser seg modig opp og roper bestemt,- “Sulten!” før han setter seg igjen. Familien i setet bak klapper personen på skulderen og sier ,- “Liker”. Hvorpå damen tre seter bortenfor reiser seg opp, smiler, blunker, og setter seg. Hmmmmm. Jeg forundres over denne verden jeg går inn i hver morgen. Dette bevisstløshetens mekka som jeg er en del av. Men det er jo fint og. Vi skal jo være alles venn, også med de vi ikke kjenner. Å akseptere en jeg ikke kjenner som venn, er en god ting. Kanskje vi bør gjøre alt dette  i den virkelige verden. Jeg tror det.

Syrlige kalkuntestikler tas ut av omløp

For en uke siden oppdaget jeg det underlige produktet kalkuntestikler. I god tro kjøpte jeg et lite nett med to gule små kuler. Hensikten min var å kjøpeGoEco- sitroner som man kan presse litt surhet ut av. Slike syrlige friske dråper som forfrisker et glass vann, løfter en god salat, eller rett og slett svir ut av ville helvete når det spruter inn i øyet. Men da merkelappen ble lest oppdaget jeg at dette økologiske produktet hadde KALKUN som opprinnelse. HÆ? KALKUN! Kalkunballer måtte det jo da være. Gudd! Og de hadde jeg presset og servert kona. Ikke rart hun ble het i kinna. Som den iaktagende og engasjerte forbruker jeg er skrev jeg en epost til importøren BAMA. I dag fikk jeg et hyggelig svar som forklarte at Google translate funker dårlig når du skal oversette opprinnelseslandet Turkey!!!. Og ennå dårligere når ingen sjekker lappen i Norge. Så de tar kalkunballene ut av omløp og setter sitronene inn der de hører heime. Det nytter å se.

Opprinnelig blogginnlegg:

http://wp.me/p1h10J-E0

Jeg elsker høsten

Høsten er en fin tid. Skogen åpner seg. Stillheten sprer seg. Overdøvende ro entrer turløyper og fjorden ved hytta. Båtene har krøpet på land for vinteren.  Alt roer seg. En fin tid. Muligens ikke alle som tenker som meg. Det satt en Kråke på karmen i går. Rett utenfor kontorvinduet mitt. Desillusjonert og sulten satt den der. “Kra, kra” kom det forsiktig klagende fra den. Den feite tåka skjulte all søppel og smuler og meiser og muligheter. Kanskje den brukte tiden til indre finurlige tanker, eller kanskje bare satt den der og nøt utsikten av ingenting. 

Inkontinens i India

Jau. Indere tisser også. Jau, – dei må late vatnet dei og. Jau,- dei vatner plenen. Både bimmelim og bommelom bor også i India. I bakre del av kroppen vår har de det der og. Jau, – dei fer inkontinens der og. Kanskje fordi de er så interkontinentale? Eller kanskje bare fordi de bare er som oss,- mennesker. Men et reklamebyrå i India har laget disse smarte annonsene for voksenbleier. Stilig. Hill, hill til Madison Creative Group.

http://www.madisonindia.com