Når bilder sier mer enn 1000000000000 ord. Det var en vindfull st.hans. Vi satt å så på hutrende skjægårdsjeeper og stampende plastsnekker og misundte ingen av dem. Vi var landfast på hytta og Stian rigga uteplass vet båt bua. Vi koste vettet av oss. Sorte pølser, forblåste marsmellows og sprø salat.
Takk til min fine familie. Kona mi, sønnen min, svogeren min, søstrende Supansa og Wanida og Elise og Lucas og Isabella og meg selv. En fin kveld.
Ja slik, kan det gå. Jeg sa i fra til min sjelevenn,- soppen. Er du for mye ute i solen vil huden bli skrukkete.- sa jeg. Neida, neida,- sa soppen. Bruk solfaktor,- sa jeg. For pyser,- sa soppen. Faktor meg her, og faktor meg der, sa soppen. Gi meg Hawaian Tropic eller peanøttolje i mengder. Jeg er jo hvit, og vil bli brun.
Men se hva som skjedde. Inntørkninger og fuktfjerning. Nei. Antirynkenattogdagkrem skulle vært i omløp hos denne soppen. Løpet er kjørt. Soppen eldes fort nå. Jeg tror jeg snart mister min sjelevenn. Vel, vel, får vel finne en ny da.
Rod Stewarts udødelige
sang klinger i bakgrunnen i det vi blir overrumplet av sneiler i kjøkkenhagen. Enemy at the gates. Fiender ved porten. Skitsekker ved døra. Slimspor på svaberget. Hvordan få de vekk.? Hm. Egentlig bare å si BØ! før du kaster de te mågane.
Klikk på bildet for å lese den dramatiske situasjonen fra sekund til sekund.
Like utenfor hytta traff jeg min sjelevenn.. Det er rart hvordan blikk møtes i forbifarten. Tilfeldigheten gjorde at våre blikk møttes. Litt regn, varme og generelt dritvær førte henne frem i lyset. Jeg gikk der for noen dager siden og da så jeg henne ikke. Men i dag, – lykkedagen, var hun der. Og tenk! Hun gjengjelte blikket. Fin og ven i ansiktshuden. Noe mer hardbarka på resten av kroppen. Hun hadde long lashes, fyldige lepper og var helt nesefri. Hun så egentlig litt bisk ut, men det 
er vel bare sjenanse, tenkte jeg.
Vi fant tonen og har hengt sammen siden, hun hilser på meg hver dag nå. Men desverre ser det ut til at hun eldes fort.
Og ja, jeg er en sopp.
PS. kona syns jeg er en utro jævel
Reklamebyrået DDB i Auckland på New Zealand har laget en flott kampanje for lokale redningskjøyter. Målet er å skaffe penger. Art director Brett Colliver har stått i spissen for teamet bak annonsene. Og hvilken overbevisende utførelse av et tiggerbrev. Flotte bilder med et klart budskap. Fotografen har neppe lett for å spy.
Støtt frivillige organisasjoner. Because its worth it.
En solkinnsdag med Postgirobygget er fortsatt min fantastiske favoritt sang. Sommer tvers igjennom. Gårsdagen var sommer hele veien. Fra start til mål. “Jeg tror jeg har det bedre enn de fleste her til stede”, synger Postgirobygget. For min del var forsamlingen bestående av måker, en gjeng daue makrell, min far, svoger,hans kone, ett stk. barnebarn og min kone. Men jeg tror jeg hadde det best. Jeg vet jeg hadde best. Jeg hadde det så godt at det var like før jeg bada, og da er det godt. Det var en god dag. Kanskje sommeren starter igjen nå. Etter påska tok slutt har det vært høst. Men lørdagen i går huskes. Varmt. Makrell på fjorden. Øl på terassen og kona med vin i hengekøya. Ganske så deilig. 
Og så vinen da,-
Kjennere beskriver den slik:
“Mørk, insmigrende, meget god og meget rimelig vin. Meget godt kjøp! Dette er en fyldig og myk vin med en smak av bringebær, pepper, mørke bær. Den har en balansert smak av eik og et mørkt preg med fin syre og et fint tanninsk bitt. Smakfull og lang ettersmak av bjørnebær og en krydret aroma.” …………………………….jada, jada, og blada, blada. Hvordan vet noen hvordan en lang ettersmak av bjørnebær smaker som.
Men vinen er, sagt på en annen måte,- GOD i solen. God i stolen og god i hengekøya.
Satt å irriterte meg grønn i går over opplegget til Møbelringen og en sovesofa som ikke kan soves i. Men var ikke grønn så lenge. Eller grønn er jeg jo, men ikke av den irriterte sorten . TVn gikk til helsike her en dag. Splipp! sa det, og alt gikk svart. Life as i knew it, had ended. Ikke no TV. Gru og Skrekk. “Må jeg bare sitte å se i veggen nå”,- tenkte jeg.
TVn fra LG var av den dyre sorten, men hele 4,5 år gammel. Et halvt år igjen av reklamerings retten. Hmm. Verd et forsøk tenkte jeg. Jeg ringte LG importøren i Oslo. “Kundeservice”, svarte en hyggelig svensk stemme uten at jeg hverken måtte taste noe eller lides gjennom flausemusikk. Jeg forklarte saken. “Noen kommer og henter TVn hjemme hos deg i morgen. Når passer det?”, svarte svensken. “HÆ!, Kødder du?” svarte jeg.
De kom og hentet TVn, og leverte den 2 dager etter. Fixet. No sweat…
Life is Good. Kjøp LG.
Vi sørlendinger får gjester. Sånneddebare. Vi bor jo her langs smeigekysten. Med sol og strender og forlokkende svaberg og smektende måkeskrik. Og hjemme hos oss er det i hvertfall slik. Hvert år kommer det trekkfolk fra øst og nord. Hjertelig velkomne er de fleste også. Men av og til ringer det på noen 7-menninger, eller klassekamerater fra en skole du aldri skulle gått på. ” Så fint å se dere. – det var lenge siden”, sier de. Vi svarer ikke. “Det er fullt på campen, kan vi overnatte hos dere”, spør de. Høflige er vi jo, vi søringan, så vi sier ja og håper de ikke blir lenge. Men det blir de.
Jeg fant løsningen. I fjor kjøpte jeg “Drømmen Sovesofa” hos Møbelringen. De første gjestene flyttet ned på gulvet første natten. Neste gjest sov ikke hele natten. Tredje gang noen brukte den, la de seg også ned på gulvet. Tenk det, de foretrekker gulvet fremfor en sovesofa. Siden har vi proppet den med madrasser for de vi kjenner og tatt de vekk for de vi ikke kjenner. 
Jeg klagde til Møbelringen. “Det er slik den er lagd”, sa de, og tilbød ingen retur eller avslag. “En sovesofa som ingen klarer å sove i er vel en feilvare”, påpekte jeg. “Nei, den skal være slik”, fastholdt de. Drømmen sovesofa ble rett og slett et mareritt.
Så dersom du ikke vil at gjestene skal bli. Invester i en sovesofa fra Møbelringen.
http://www.mobelringen.no/kolleksjon/produkter/soverom/sovesofa/nb
Av og til er det med liten skrift verdt å lese. Av og til er det med liten skrift best å lese. Gudd å stilig. Klikk på bildet og du kan lese hva som står. Kreativitet på sitt beste. Kameraet huskes. Og det er mine tyske helter i reklamebyrået Jung Von Matt igjen. Denne gang fra Berlin kontoret. Selv sverger jeg til Canon Powershot 210. Men hadde jeg ikke hatt 
det skulle jeg kjøpt et Nikon.
Jung von Matt, Berlin, Germany
Art Director: Javier Suarez Argueta
De må jo vannes disse frøene. De unge spirene som skal blomstre og bli til noe. Og her en dag når det pøste ned fikk jeg hjelp av Lucas. Den lille, gode, iherdige hjelperen. Vi grov og vi spadde og satt ned alt mulig av planter og frø. Mye var kommet etter et raid i mine foreldres vakre blomster bed på Gimlekollen. “Vanne meg og,” pep det fra nedenfor. “Hva?”, sa jeg. “Vanne meg og, bestefar!” pep det nok en gang. “Okei”, sa jeg. Og som sagt så gjort. Jeg vannet poden.
Aldri tung å be når en unge kan plages.
! 