Digt om meg selv. Skrevet av en annen

På en tåkete aprildag ved Sukkevann

En danske har skrevet et dikt om meg, uten å vite hvem jeg er. Selvfølgelig heter det Tomme tanker. Jeg kjenner meg igjen. Og de som kjenner meg vil kjenne meg igjen, og kanskje de som ikke kjenner meg vil kjenne meg litt etter å ha lest. Stilig. Av og til er det noe som bare passer. Jeg har ikke mange venner og mine venner er mennesker jeg kjenner. Det er noe trygt ved det. Jeg ser, så jeg trenger ikke bli sett. En familie jeg er glad i som er glad i meg. Jeg har det godt. Pluss at lønna steg i dag, så da her jeg det ennå bedre.

  Tomme tanker.Sidder her prøver på at tænke
Jeg ved at jeg ikke behøver
Så der dukker ingen op.

Sidder her prøver på at finde på noget
Men jeg ved at jeg ikke behøver
Så der sker intet.

Sidder her og prøver at finde et smil
Selv om jeg ved at jeg ikke behøver et
Sidder bare her og smiler

Sidder her prøver at finde ro
Selv om jeg ved at ikke behøver
Sidder bare her og føler mig et med mig selv

Sidder her og prøver at få tiden til at gå
Selv om jeg ved at jeg ikke behøver
Sidder her og syntes at den går som den skal.

Mikael Funch Skøtt – Memorial Day – 2001 (28-5-2001)

De som kjenner meg kjenner meg .

Et farvel med vinteren

Tomm, Tomm, Tomm, Tomm og Maya tok farvel

En mørk sky signaliserer sesongens siste skitur. Etter 10 km i strålende sol kom en sky

Kona ble med og tok farvel med skisporene

som symbolsk nok lot oss se mørket for en liten stund. Snart er snøen vekk.

Snøen dør for denne gang

Jeg møtte Tor Visi på seminar

“Hei!”. En liten stemme visket fra bordplaten. “Hei!” visket den igjen. Jeg så ned. “Hei”,- sa jeg tilbake. Så staks at det var en tvillingsjel og vi “bondet” med en gang. Intuitivt vennskap ved første blikk. “Hei”, svarte jeg. “Jeg heter Tomm”, sa jeg. “Hva heter du”. “Tor” svarte han.

Seminar er lærerikt og gøy. Spesielt når man forstår hva der tales om. Dette seminaret  var ikke lærerikt og gøy. Jo, det var jo lærerikt og gøy, rent bortsett fra at jeg kjedet meg og ikke forstod en dritt. Men jeg holdt fasaden. Satte øynene i powerpointen og så ut som jeg var der. Helt til jeg møtte Tor. Han sa et lite “Hei” nede fra bordflaten.  Tor Visi hette han, med eget navneskilt og greier. Han skjønte heller ikke noe av det som ble gjennomgått. Det var noe datagreier. “Kan jeg spandere en kopp kaffe?” spurte han. “Takk som byr”, svarte jeg. Og siden han hadde både briller og kopp var det bare å ta tak i hanken og

“Hei, skjønner ikke du heller noe?” ble det hvisket fra sidemannen.

følge med. Vi reiste oss stille for ikke å vekke nerdene. For dem var all dataarkitekturmatematikk informasjonen en ut av kroppen euforisk opplevelse . Men vi listet oss bakover i salen og Tor stoppet ikke før han hadde stilt seg opp under kaffemaskinen. “Værsågod” sa han. “Om du gidder så bare trykk på knappen merket med SVART kaffe”, sa han.”Okei” sa jeg.  “Takk som byr”. Og etter noen kaffe og gurglelyder fra maskinen og et par veldig skumle nerdeblikk fra de bakerste radene, kunne jeg og Tor Visi sette oss ned og nyte kaffen sammen.

Og når man finner en slik venn, går liksom tiden litt fortere. Vi hang sammen resten av dagen og småpludret om alt og alle. Helt til klokka ble seks for da hadde Tor en Spa-avtale med vaskemaskinen. Men da var også seminaret ferdig, så det passet bra. Vi tok farvel.

Danke Daniel Frericks, Götz Ulmer, Andre Price und Florian Zwinge

Jeg nikker anerkjennende. Av erfaring. Jeg kjenner lusa på gangen, for a sei det slig. De folka her jobber alle i Jung von Matt/Alster i Hamburg Deutchland. Kreative skapere fra landet med durch für gegen ohne og um. Men altså også fra dette landet kommer de selv. Tyskland. Irriterende effektive folk. På jobben har vi tysk skilting i et fjernt håp om å bli mer strukturerte. Spiserommet vårt heter “Sitzungsaal.” Taket vårt heter “Dach.” Gulvet er skiltet med “Boden”.  Men det ser ikke ut til å hjlepe. Zilch effekt. Men som sørlendinger flest prøver vi litt til. Bare litt. Men for disse folka har det virket å være tysk. Effektivitet, struktur og nøyaktighet har laget disse annonsene. Ideen kunne fort falt igjennom. Blitt platt og overtydelig. Det er en gammel ide som brukes. De store klomsete tingene som skal styre noe finslig og skjørt. Skjønnheten og udyret. Trollet og prinsessa. Ringeren i Notre Dame. En gammel historie. Men denne var kul. De store tingene her er instrumenter for nøyaktighet, som igjen styrer instrumenter for nøyaktighet, som igjen er krever håndverkere med utrolig nøyaktighet. Flott utført og flotte fotografier.

Og kunden, ja. Hva annet. Det er et klokke merke. Presisjon og nøyaktighet i tillegg til eksklusivitet og detaljer formidles. Som et pluss tar de det for gitt at målgruppen vet hvem de er. Dette er ikke for hvem som helst. Klokker for kjennere. Stilig.

http://www.jvm.com/ laget annonsen for  http://www.iwc.com/

Jeg takker Pixarlampa 77 ganger…

77 ganger på en kveld. Minneverdig.

Fantastisk igjen. Lampa til Pixar. Den første lille kortfilmen med mammalampe og ungelampe. fra 1986.Så enkelt. Enkel moro. Ikke enkel å lage i 86. Men enkel historie, godt fortalt. Her en dag så jeg den sånn ca 77 ganger etter hverandre sammen med et lite menneske som går på sitt fjerde år.  77 ganger med herlig barnelatter på akkurat samme sted. Lucas, som barnebarnet heter, ække autist. Ingen løsemiddelskader som jeg vet om. Kun nyfikent og jomfruelig barnesinn. Helt utrolig gøy. Takk Pixar, for alt dere har gjort for oss. http://www.youtube.com/watch?v=46mcpqOVN08

Og nå kan vi glede oss igjen ser det ut til? Til neste år, sånn ca i juni slipper Pixar sin 13.de film. – BRAVE. Tidligere jobbtittel var The Bear and the Bow. Etter 12 suksesser, hvordan kan da Brave bli. Blir 13 lykke eller ulykke? De har sluppet noen ganske få konseptuelle stillbilder fra slik de ser for seg filmen. Den tar plass i det skotske høyland. Her er det prinsesse Merida som har hovedrollen i et nytt eventyr.

http://insidemovies.ew.com/2011/03/28/brave-pixar-first-look/

Siden 1995 og ToyStory har Pixar overrasket med fantastiske fortellinger. En ting er gode animasjoner, men uten fortellingen faller de gjennom. Min favoritt er nok Wall-E. Utrolig nok går det svært lang tid i den filmen før noe blir sagt. Alt fortalt gjennom bilder. Fortalt på en magisk måte som ikke trenger ord. Vi kjenner oss igjen i den lille søppelkvernroboten. Det er faen meg tastisk, som ein sier det på Oggevann.

http://www.pixar.com/index.html

Thank you Pixar.

Overrask din kjære med en fin ferie

Like lite som kvinner forstår menns fasinasjon over traktorer, skurtreskere, heisekraner og andre tunge ting som egenhendig beveger seg. Like lite forstår jeg sminkepungens viktighet. I korte trekk,- glemmes den glemmes alt. Og kjære alle dere felleskjønnede smågifte menn. Innse dette. Det finnes et ubeskrevet rangsystem i denne verden, og tro meg. Vi kommer etter sminkepungen. Etter eyeliner fra Maybeline, moisturizer fra Loreal, pudder fra bakeren og creme fraice fra TybringGjedde. Sånn edde bare.

PS. Jeg snakker jo selvfølgelig ikke fra egen erfaring. Kun fra iaktakelser. Jeg er jo tross alt en alt for feig mann.

Åpent brev til ELLE interiør

Kjære ELLE interiør. Legg ned! Slutt! Jeg mener det……Jeg er bare en mann. Jeg er riktignok det nærmeste man kommer en kvinne på min arbeidsplass, hvor wannabe biffspisende menn dominerer. Men dog en mann.

Skrekkens magasin.

Jeg er gift, slik som mange menn er. Jeg bor i en pen, ny leilighet sammen med en pen kone. Barnet har flyttet ut og vi har det fredelig og stille. Et stille liv i ryddighet, hvor jeg kan dyrke min lidenskap. Nemlig å gå ut i naturen. Skog og mark. Også her ro og fred. Helt til du kom ELLE. Forbaskade ELLE. Du fulgte min kone fra bladhyllene på ICA og inn på kjøkkenbordet. Der limte du deg fast og gliste hånlig til meg. He,he,- tenkte du. Alle dine fine bilder og tekster og essensielle pyntegjenstander og fantastiske dekortips og uunnværlige veggmalinger med sterke kontraster. Du har forrykket min tilværelse. Maling har blitt kjøpt inn. Penslene kvesset og facemask er byttet ut med teipmaskering. Interiøret. Veggene. Fargene og resten av leiligheten er bare 3 år gammel. En skifter ikke ut en 3 åring for svarte helvede. En beholder de som de er, i minst 18 år før en kaster de ut. Nei. Elle interiør rakk å sette griller i hodet på min kjære. Og som menn flest er jeg ettergiven, feig, uten baller og uten gode argumenter. Så jeg maler.

Men min instendige bønn og oppfordring til ELLE er: Dementer alt dere har skrevet og kommer til å skrive om interiør og oppussing. Eventuelt legg ned magasinet og egentlig be alle andre som driver med slik unødvendig kiosklitteratur til å gjøre det samme.

Hilsen en mann med fargede fingertupper som heller vil ut.

http://snakk.klikk.no/flere_tema1/mote/elle/b/elle_decoration-bloggen/default.aspx

Irriterende skumle skispor.

På en skitur nylig. Ja, for det hender jeg tar mine taggete tilårskomne smørefrie og drar til skogs. Ennå en gang ja. Sikkert for 7293dje gang i år. Men slik er jeg. Glad i stillhet og natur. Men på denne dagen, på denne turen,på denne ferden innover mot Havsyn i Tveit fulgte jeg et skispor. Hmm. “Noen er født med frekkhetens nådegave og går før meg innover i MIDT rike!” tenkte jeg. “Inni svarteste xxxxxxxxxx * så  irriterende”, tenkte jeg videre. Jeg liker å gå på ubesudlet snø som dere skjønner. “Skal knekke skiene og gjøre sånn at han ikke kan stave mer”, tenkte jeg.

Nå vet du hvorfor Tomm drikker.

For det er en han. Ingen kvinner er så frekke. De er altfor søte og pene og snille og vakre og medgjørlige i følge min kone.  Og jeg fulgte disse sporene, rundt en sving, opp en bakke, bort ei slette, langs en kolle, ned en bakke, gjennom et tre………………………………………gjennom et tre……..

Jeg snudde og gikk hjem.

Spøkelseskladden

Gufs fra fortiden. For eit bel tebage va eg ei sannes. Grævla løye va det. Litt viare gjekk d, te stavanger å siddisane. Ein heil hau a di. Di va øve alt. Akkurat som di bodde der eller noge.

Nei, det vakke Stavangerdialekten som var et gufs. Selvom det et…nei. Det vakke den.

Ei heller minnet om alle de søte damene som på mitt spørsmål en gang på 80 tallet svarte så høflig,- “E dansakjemegasta….” Ei heller småungane som utenfor verneplikts brakkene stod å ropte,-

Spøkelseskladden sitter på en balkong i Stavanger

“Marine, marine, me tyddebær i tryne,”. Nei, dette var skremmende skummelt. På et seminar i Stavanger forstod jeg som vanlig ingen ting av hva som foregikk på tavlen der oppe. Hodet svevde av sted og øynene flakket, de kikket litt innover og litt utover. Og litt rundt om kring, opp i taket, sakte saumfaring av rom og vindauge. OG DER!    DER!     DER STOD HAN!  SPØKELSESKLADDEN!

Skumlingen fra barndommen, han som Mikke Mus ofte kjempet mot. Han som gjorde at jeg fylte opp tomrommet under sengen med sement og knallskudd. Han som  gjorde at døra måtte stå litt ekstra på gløtt. Og der i Stavanger så jeg han igjen.

"Kladden" lever. I alle fall i midt hode.

På balkongen utenfor vinduet til møterommet…… Stilig. Møtet ble ikke så kjedelig etter det. Spøkelseskladden så lyset første gang i 1939 og ble tegnet den gang av Floyd Gottfredson. Han var et spøkelse på jakt etter verdensherredømme. The Phantom Blot. Skumle minner. Han har skremt generasjoner av barn, akkurat som kokt torsk………

SKI i alle boder..FOREN EDER!

Fordelen med å gå tur med seg selv er at man kan bytte på å dra.

“Til alle dere bortstappede ski. DET ER FORTSATT SNØ! Fest eierne deres til bindingene og dra de med på en siste tur.” I går gjorde jeg noe jeg skulle gjøre før jeg dør. Noe jeg hadde lyst til i fjor og helt sikkert før også, men det var altså i fjor jeg hørte om den for første gang. …….Skiløypa på Toplandsheia…. Men i går lot jeg all sjenanse og bensinrestriksjoner på hylla, pakket frem et par smilende ski og dro avsted. Oppover langs vakre Topdalselva, hvor solfylte isflak snurret seg nedover. Gjennom Birkeland sentrum kjørte jeg med vinduene åpne og med Venke Knutson på full guffe, for ikke å vekke oppmerksomhet. Et skilt med “Skiløype” påskrevet var et sikkert tegn, og oppover på grusveg (de finnes ennå) til topps. Betegnende nok også kalt Topland.

Stor parkeringsplass, og lykkelige folk og familier på tur. Flott sol, lite vind og starten på løypa lå der. 3 valg, A. 3,7 km, B 11,5 km, C 16,5. Og hva enn du velger så er de ikke endelige. Snarveier finnes underveis. Men gudd å flott. Vakker natur. Høyt på heia med åpen furuskog. Og løypa var perfekt, akkurat passe opp og ned underveis. Ingen mørdarbakker. Masse nedtrykte fedre med pulk og med lykkelige mødre diltende etter.

Kan absolutt anbefales.

Takk til Herfoss Idrettslag for så flotte turløyper. Gode kart og godt skiltet.

http://www.herefossil.com/loypeforhold.html

http://www.midt-agderfriluft.no/Wiki.jsp?page=Kart%C3%98ynaOgToplandsheia