Både ryper og bæremeiser på Galten

galteflotti_tommetanker

En ny type barnevandring på Hovden har begynt. Jeg oppdaget den fra sykkelsetet da jeg lånte min brors terrengsykkel. Jeg skulle til Galteveien. En vei jeg hadde blitt fortalt om. En grusvei til fjells. Den starter litt nord for Hovden og går hele veien opp til fjellet Galten, and beyond. Jeg ante uråd ved starten på grusveien. Det stod sikker 30 biler parkert der. Og her snakker vi om familiebiler for de som vet å produsere unger. Sikkert 7-setere hele gjengen. Jeg startet turen oppover.

galteveien_tommetanker

Syklet rolig og bestemt og nikket til den første familien jeg passerte. Unger pekte og syntes sykkelen var tøff. Kanskje de syntes jeg var tøff også, så jeg dro til litt ekstra i pedalene. Flere unger og foreldre og vogner og meiser og bikkjer ble tråkket forbi og flere pekte. Nå kunne jeg jo bare ikke gå av sykkelen og trille den, selv om det ble brattere og blodsmaken kom. Jeg var jo en tøff sykkelfjellmann. Og gudd, vettet forsvant og tunnellsynet kom selv om terrenget åpnet seg. Det var tidvis bratt men jeg kunne  bare ikke gå av sykkelen foran storfamilier på tur. Selvinnsikten forsvant og jeg trodde jeg var mannemann. Teit og trist men sant. Jeg kom meg opp uten å gå av, men lunger, rumpe, lår, hender, øyne og rygg hadde gjort sitt på en stund. Så jeg benyttet sjansen til en god hvil før alle barnevognene og bæremeisene nådde opp. Etter en liten kjapp tur opp på toppen av Galten uten sykkelen var jeg klar for pedalene igjen. Jeg ville til veis ende. Alle barnevognene og storfamiliene snudde her på toppen og alene dro jeg ned på andre siden. En stor vid åpen dal; Galteflotti og Venevasshalli lå foran meg. Gudd å fint. Hva er det med ideen om toppturer. Ser man ikke mer om man tar dalturer. Jeg syklet og tråkket til veien ble kjærrevei og kjærreveien ble sti og stien forsvant under snøen. Turen min stoppet ikke der. Så i hodet mitt dro jeg lenger. Jeg dro inn i stedet jeg stod og prøvde å ta hele dalen inn i hodet. For en deilig opplevelse. For en natur, for et vakkert land vi bor i. Og med sol og vindstille er det godt å stå alene midt i en vid dal inne på fjellet på Hovden. Ingen andre, bare meg og lydene fra naturens stillhet. Galteveien kan anbefales, men om du vil være alene må du til veis ende.

noisom_tommetanker

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s