Fra tro til tvil på Flekkerøya

Jeg husker fra jeg var mindre enn nå at der ute på Flekkerøya var de troende til litt av hvert. I alle fall trodde vi det. Det endret seg da tunellen kom. For nå må vi dukke dypt ned i avgrunnen for i det hele tatt komme dit ut. Og det var det vi gjorde i går. Vi dukket ned i avgrunnen på vei ut og suste ned til bunnen av dypet i 120 km i timen. Yuhuuu! Det kjedelige er at du da må holde 12 km i timen i oppoverbakken siden de måler gjennomsnittsfarten din. Det gjør at de som sitter i bilene bak sier ord og uttrykk som ikke ble sagt i tidligere tider på Flekkerøya.

Men vi kom oss ut og parkerte ved Høyfjellet. Flekkerøya har turstier i fleng. Mange fine turer og mange fornminner. Vi har gått her mange ganger og opplever alltid noe nytt. Valget falt på Flekkerøya siden mange av de bynære stiene inviterer på hofteknekk og miltsprekk. Men her ute var det stort sett bart og fint. Vi gikk inn i mørket og fant veien langs oppgåtte stier.

Eviggrønn kristorn og slyngplanter med nye skudd lyste mot oss. Mange steinmurer langs igjengrodde marker som vitner om et hardt liv i havgapet. Et fast innslag på turene våre her ute er Daumannsholmen og rester av tysk beleiring. Tyskerne hadde store radaranlegg på øya for å overvåke Skagerak. Flekkerøya er lett å finne frem på og mange turvalg. Det faktum at vi gikk i mørket og skravlet gjorde at vi gikk oss vill allikevel. Nye ukjente stier ble funnet og fulgt. Fulgt helt til de ikke ble fulgt mer. Vi mista etter hvert oversikten, og innsikten, over hvor vi var. Heldigvis er Flekkerøya ei øy, så vi kan ikke gå oss vill så lenge av gangen. Til slutt fant vi igjen den smale sti. Den ledet oss forbi et pyntet juletre og frem til turens start og slutt.

Flekkerøya kan anbefales, selv i mørket.

Ønsker du en mer kontrollert tur finnes det en her: https://ut.no/turforslag/119017/flekkerya-daumannsholmen-brattasen-belteviga

Kan du skrive en liten historie om hva vi kan håpe på i verden i 2025 sett fra et strykejerns perspektiv.

I 2025 var Strykejernet, som hadde tilbrakt mange år på et støvete skap, plutselig blitt en helt i en ny, mer bærekraftig verden. Tidligere var det et verktøy i dagliglivet, brukt til å presse klær og fjerne rynker – men i den nye verdenen, hvor teknologi og miljøbevissthet hadde fått en ny betydning, fikk Strykejernet en helt annen rolle.

En gang var det bare et arbeidsredskap som fikk plastdamp og elektriske surrende lyder. Nå var det blitt et symbol på hvordan små, vanlige gjenstander kunne bidra til en mer grønn og samvittighetsfull fremtid. Strykejernet hadde gjennomgått en transformasjon, og det var laget for å bruke minimalt med energi, takket være innovative solcelleteknologier og effektiv varmeoverføring.

I denne nye æraen av 2025, var det ikke bare folk som håpet på en bedre verden. Strykejernet, som hadde stått stille i mange år på kjøkkenbenken, begynte å forstå at den nye tiden krevde noe mer. Det ble brukt med omhu, og på de mest miljøvennlige materialene – klær som var laget av naturlige, resirkulerte fibre. Strykejernet var ikke lenger et verktøy for perfeksjonisme, men en påminnelse om hvordan menneskene kunne handle med omtanke.

Menneskene som brukte det, håpet på en fremtid der forbruket ble mer ansvarlig. I stedet for å kjøpe klær hele tiden, reparerte og gjenbrukte de det de hadde, og Strykejernet fikk sitt daglige liv til å føles mer meningsfylt. Det var en tid hvor folk ikke bare strøk bort rynkene på klærne, men også strøk bort de negative effektene av overforbruk.

Og Strykejernet, i sitt lille hjørne av verden, kunne ikke annet enn å håpe – håpe på en tid da det ikke lenger skulle være nødvendig å gjøre om på alt i verden, men heller finne små, vakre løsninger som kunne gjøre en stor forskjell. Det var håp for både mennesker og maskiner i 2025.

Koselige hilsener

Jeg har bursdag i dag. I dag er dagen før i går. Og i går fikk jeg den første bursdagshilsenen. Men det var en dag for tidlig og jeg sa til vedkommende; “Takk!” Det er i dag dagen er og jeg våknet opp til et Pling. Det var et barnebarn som sendte hilsen. Jeg smilte. Det plinget varmet opp den lille sjela mi og jeg svarte; “Tusen Takk”. Litt senere plinget det igjen. Det var fra mobiloperatøren ICE. Der hilste alle sammen til meg. Det er jo hyggelig det og. Jeg googlet og fant ut at de er over 200 ansatte og børsnotert. Tenk! Så hilser alle de til meg. Det varmer. Det dumme er at de sendte hilsenen på en melding jeg ikke kan svare på, så de 200 menneskene får aldri vite at jeg satte pris på hilsenen. Det er litt synd. Nå skal det sies at også en god kamerat husket meg og sendte hilen og selvfølgelig Clas Ohlson.

Hvorfor finnes strykejern?

Strykejern. Jeg har et noe anstrengt forhold til dem. En ting er at jeg ikke skjønner hvorfor de finnes. Og når de først finnes skjønner jeg ikke hvorfor noen fant de opp. Og når de først ble oppfunnet skjønner jeg ikke at de skal være så inni helsikes varme. De finnes i utallige varianter og har gjort det lenge. Jeg skjønner funksjonen. Det skal gjøre overflater glattere og flatere. Men hvorfor? Hvor kommer denne konsensusen fra om at glatt og flatt er finest? Hvis bare alle hadde vært enige om at litt krøller og rynker er ok, hadde både strykejern og store deler av kosmetikkindustrien vært overflødig. Tenk all den strømmen som går til strykejern i løpet av et år, og tenk på alle de liter med anti aging remedier som blir brukt i løpet av rynkesesongen.

Jeg måtte jo spørre Ai om hvorfor vi mennesker trenger strykejern. Den syntes det var et flott spørsmål, selv om det hadde skirvefeil. Svaret jeg fikk overbeviste ikke meg.

Jeg er klar.

Vær eller ikke vær? Det er neppe det rette spørsmålet akkurat i dag. For vi har hørt om det lenge. Gult farevarsel etterfulgt av Oransje farevarsel. Muligens Rødt. Masse snø skal komme fra oven . Hvitt gull fra himmelriket. Radioen har varslet om det. SoMe har varslet om det. TVn ber oss være føre var, uansett hvilket føre det blir. Gode råd som å ha nok ved innendørs. Sett snøskuffa utenfor døren før snøen kommer. Ha nok mat. Forberedelser til snøen som skal komme inn sidelengs. Opptil liten storm er oppgitt. De var utsolgt for sørlandsskuffer i går, men . . . .

. . . . jeg er klar.

Stidalen ved Sotåsen

Årets første tur ble en topp tur uten topptur. Sotåsen går vi ofte opp på. Det er en kort, men bratt tur. Er du ikke varm i det du går fra bilen er du garantert heitere i toppen i det du kommer opp til det flotte utsiktspunktet på toppen. Men i dag gikk vi ikke opp. Vi gikk rundt. Turen er bare på 2-3 kilometer , men tar deg gjennom kulturlandskap, skog, kulturminner (og infotavler) og gir deg god trim! Randesund Tur- og Løypelag har satt opp piler og infotavler. Og i solens siste time ble skyggene lange og lyset varmt. Skog og mark var kledd i fin hvit snø. Minus tre grader og vindstille. Det blir nesten ikke vakrere. I Stidalen kan du se rester etter et ufattelig slit i fordums tider. Mange tonn stein er stablet opp langs sidene for å rydde plass til dyrkbar mark. Og dette ble gjort før traktorens tid. I skarene nedenfor Sotåsen er det hele skoger med Kristorn og i enden av Stidalen står kanskje det fineste av dem alle. Formet som et juletre, pyntet med røde bær og hvite frostkrystaller. Langs bilveien ligger fine små gårder og idylliske tjern.

Ta turen.

Kunsten å kjede seg

“Vi får veden levert i dag. Gidder du å stable den opp langs veggen? Den kommer i sekker.” Jeg spurte mitt barnebarn om dette. Han er 17 og tilbringer mye av sin tid foran en skjerm av et eller annet slag. “Okei”, svarte han. ” Hvor lang tid tar det?” spurte han. “Vet, ikke”, sa jeg. ” Det tar den tid det tar”. “Okei” svarte han igjen. “Det er kjedelig, men jeg skal gjøre det”.

“Det er så kjedelig som du gjør det til” svarte jeg han, “du kan jo gjøre det til noe gøy”.

“Det er og blir kjedelig”, sa han og gikk ut for å gjøre j!obben. Han er en hyggelig fyr så han hjelper om jeg spør.

Etter tre kvarter kom han inn og sa han var ferdig. “Kom ut og se” sa han. “Jeg trenger ikke se” sa jeg, “jeg vet hvordan et vedlag ser ut.”

“Tror ikke du har sett dette, kom!” Vi gikk ut og han viste meg vedlaget.

Han hadde laget er vedlag med vindu. Et intrikat stableteknisk vidunder av et vedlag. Han hadde klat å snu det kjedelige til noe gøy.

“Well done”, sa jeg.

Kunsten å kjede seg er heller kunsten i det å gjøre noe kjedelig til noe mer enn kjedelig. Fylle kjedsomheten med litt fantasi. Det blei ikke så kjedelig allikevel.

Diklofenakdievafforno? Stavekontroll påkrevd.

Diklofenakdietylamin. NÅ fikk jeg vondt i hodet og verk og betennelser i hele kroppen. Og det bare av et ugjestmildt forsøk på å stave dette medikamentet som skal lindre smerter.

Hvilken genial markedsføringsplan. Pakningen skaper umiddelbart behov for innholdet. Det dumme er at når jeg står der på apoteket med begynnende kløe og skal fortelle apotikøren at jeg må ha noe for smertene jeg pådro meg i mangel på stavekontroll så ser jeg at i hylla står noe som hjelper for det samme og heter Ibux.

Jeg tar den.

Ørret på tur ved Fievann

Det var ikke bare vi som var på tur i gårskveldens mørke. I den våte skogen, i buldrende bekker var det andre sleipinger som tok seg mer elegant frem enn oss tilårskomne menn. Jeg lar meg fasinere av hvordan disse fiskene i det hele tatt kan klare å komme seg opp alle småstrykene i bekkene som går helt ned til Drangsvann. De har verken fisketrapp eller heis langs ruten. Vi var heldige, vi så mange i det mørke vannet. For bekkemørket ble opplyst av hundesledehodelykter spekka med lumens. Mange av fiskene var ganske store der de plaska seg oppover bekken mot Bauetjønn. Beveren som bor der blir ikke alene de neste dagene. Turen fra parkeringsplassen innenfor Fordbutikken er lettgått, nesten. Litt opp og ned til en kommer ned til oset i enden av Fievann. Derfra er det nyrydda stier og kjerrevei hele turen fra Lykkedrange og tilbake til bilen. Om dagen er det fint å svinge innom Ruben med sin fine utsikt. Men for oss mørkemenn ble det mer innsikt enn utsikt denne kvelden.

Og om du lurer på hva slags lyder det er i bakgrunnen når jeg filmet ørret, så er forklaringen at vi hadde en bergenser med på tur.

Hei 1985

Slettede minner dukket opp igjen. Niese Elise hadde av sin mor fått tak i et bilde av noe som kan ligne på meg og Maya og Stian. Det var tatt den gangen Samba’n var Løs i Kristiansand. For mange et fyrverkeri av et minne. Hele byen var med, unge og gamle og alle de i mellom. Opptog av nedtog. Hurramegrundt kostymer og musikanter i alle mulige kvaliteter. For om jeg husker riktig smilte alle de dagene karnevalet varte. Mye lykkelig oppfinnsomhet av alle slag. I alle fall på dagtid. For når mørket senket seg snek promillen seg inn i de tusen menn og kvinner nede på silokaia. Oppfinnsomheten forsvant sammen med hemningene. Da slutter også minnene fra Karnevalet i Kristiansand i 1985.

Kanskje like greit.