Kanskje også godt at enkelte frisører har vært i karantene.

FRISOREN_tommetankerEndelig kommer noen frisører ut av karantenetiden sin. Og skamklipte mennesker over det ganske land kan glede seg over at rettetang og kantklippere snart fyres opp. I Birkeland så jeg spor av en frisør i karantene som har tatt ventetiden alvorlig. Øvelse gjør mester sies det. Langs Dikeelva stakk det opp nyrfriserte øvelsesparykker i hopetall. Typen frisyre er jeg usikker på. Den ser ut som frisøren har hatt en kontrollert anarkistisk tilnærming. Kanskje muligens under påvirkning av elvebrus med nogo attått.  Ståpåvilje er bra. Godt frisørene slipper ut snart.

frisorene_kommer_tommetanker

Underlig hva en tenker på.

Spre dere ut. Til Spikkelandsvarden

topatipatopp_tommetanker

Det er litt kø om dagen på Jegers, og Baneheia og Den Lille Prekestolen. Men ta en tur til nesteningenmannsland og ; Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg dro. Jeg hev meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken.

spikkelandsvardenOg selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

spikkelandsvarden__tommetanker

De siste hundre metrene gikk stien over til oppoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. Med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle.

Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn.

Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.

kart_spikkelandsvarden

 

 

COVID 19 og drivhuseffekten

 

Drivhuseffekten traff oss hardt nå i disse virustider. Tiltak er iverksatt. Viruset påvirker både ute og innemiljøet hos oss. Vi omgås stort sett bare vår lille familie og følger reglene til helsefolket. De underlige underliggende omstendighetene gir oss mye tid. Det er ikke lenger så mange ting vi skal rekke, så mange ting som har tidsfrister og klokkeslett en må følge . Rutiner endres. Vi får mye mer sammen tid. Jeg skal ikke på fotballen hver søndag. Maya skal ikke følge barnebarna på ballett og piano. Jeg skal ikke kjøre og bringe til juniorklubben. Jeg skal nesten ikke på jobb. Så vårt vesle virus endrer miljøet ute og hjemme. Med mye tid kan vi gjøre de langsomme tingene. Vi kan sitte og se ting vokse. Og Maya fikk en ide; Drivhus hadde vært fint. Vi kan dyrke vår egen mat. Urter og agurker. Salat og tomat. Vi har tid.

Vi kjøpte et drivhus i biter. Mange mange mange biter. Men vi har tid, mye tid, så vi satt det opp med omhu. En stabel gammel murstein som har stått i veien i flere år ble til gulv. Oppå det reiste drivhuset seg litt etter litt.

Det står der nå og har allerede forbedret miljøet utenfor. Det skal dyrkes nå. Så fingrene som til nå ha vært hvite skal bli grønne. Og jeg som er vandt til å tråkke i salaten skal endelig få min plass.

 

 

 

Alt Blir Bra på Varoddbroa.

 

 

Alt blir bra. Regnbuetegningene startet som et lite håp i Italia. Siden har det spredd seg over hele verden. Barnebarn over hele kloden har laget flotte tegninger som er så positive og håpefulle at øyekorkene blir til bekker. Regnbuetegninger i vinduer og på vegger. På kjøleskap og på fortau. Over alt har barn vist frem sine vakre tegninger.

I ukene som har vært har jeg gått til jobb. Nesten alene på hele turen. Fra Strømme til Byen. 7,5 km i egne tanker. Og den kjedeligste biten av turen er over Varoddbroa. Den er lang å gå og biler som suser og bråker hele tiden. En dag det blåste mer enn friskt gikk jeg godt tilknappet over broa. Det regna ikke men det var veldig fuktig luft. Den voldsomme vinden gjorde at sjøen gikk hvit og vannperler fylte luften.

Da leverte mor natur sine varer. Over Topdalsfjorden strakk det seg en håpefull regnbue.  I all sin prakt lyste den opp himmelen og overdøvde all vinden og bråket og bilene.

Underlig vakkert. Og tanken om at Alt Blir Bra og alle barna som tegner dukket opp i tankene. Alle tegningene gir håp.

Det er en god tanke. Og også vi besteforeldre har også lov til å tegne regnbuer.

Finn frem et ark og noen fargestifter og tegn.

regnbuetegninger

Hva blir etterveksten?

 

ettervekst_tommetankerEn felles ettervekst? Jeg satt og hørte på Billie Eilish fine sang og så hennes fantastiske lysegrønne ettervekst. Håpet er lysegrønt. For hvilken fremtid er det vi går mot. Vi er  mer sammen nå. Nå som vi er fra hverandre. Vi teffes mindre. Allikevel er det mange som møtes mer. Et felles minne er i ferd med å skapes. Vi sankker ofte med andre om felles minner. Om militæret. Om russetiden. Om barneskolen. Opplevelser som inkluderer et felleskap og et samhold. Det får vi nå. Et felles globalt minne. En erfaring om samhold og respekt. Om å klare noe sammen. Og der sitter det spennende. Hva blir den egentlige etterveksten? Den som kommer når selv frisørene er på jobb igjen. For akkurat som håret som nå vokser ut fra toppen  av kroppen og avslører vår ekte hårfarge vil kanskje koronatiden la mer av det ekte i oss vokse frem.

Jeg håper at vi vil vokse til et ennå bedre samfunn. Et samfunn hvor vi deler mer enn vi har gjort. For dette vi opplever nå er samhold og omtanke like mye som avstand. Vi lærer å gi et smil, gjøre en innsats for andre.

Jeg blir så glad når jeg ser all kreativiteten blant folk. Hva vi gjør for å bedre hverdagen for andre. Jeg tror etterveksten blir bra. Litt mindre penger men bedre allikevel.

 

Husk se-vitamin!

c-vitamin_tommetanker

God påske alle sammen. Til alle i familien, til mine venner og alle jeg kjenner og alle andre. God Påske. Pusl et spill. Spill et puss. Puss en båt. Ta en tur. Bli aldri sur. Gi et smil. Klem på avstand. Elsk din neste. Plant et frø. Si i fra. Rak en plen. Beis en terrasse. Spis sundt. Drikk godt. Og det aller viktigste, SE. Se hverandre. Se hvordan du selv har det. Se hvordan naboen har det. Se. Alle skal bli sett. Husk både C- og Se-vitamin denne påska.

Se.

Alt blir bra – sier barna og tegner en regnbue. Vi lagde også vår egen.

Fra tastatur til tangenter. En minikonsert.

 

En 5. minutters minikosert. Fra en ung liten Kristiansander til oss gamle. Og musikk kan fylle et hus. Det er et privilegium å ha noen i familien som er musikalsk. Et barnebarn er på besøk satt lenge ved PCn og spilte Minecraft. Vi hørte online chatting, latter og smelling fra tastaturet. Han holdt på lenge. Så ble det stille der inne fra. Han  tok en pause, flyttet stolen 2 meter bort til et piano. Et piano vi fikk gratis av gode venner og som vi har fått stemt opp til en fantastisk klang.

Her satt han seg ned og spilte for oss. Det er så fint. Selv om en tonedøv og rytmeanalfabetisk bestefar kan være en smule subjektiv og utvise dårlig vurderingsevne ovenfor egne barnebarns evner stå tror jeg han er flink. Det er i alle fall et privilegium å få høre på live. Og pianospilleren selv har sagt at vi kan dele musikken og filmen.

I 5 minutter fylte han huset vårt med musikk. Vi trenger musikk.

Kos deg med musikken. Nuvole Bianche av Ludovico Einaudi. Ført inn i tangentene av Lucas. Hold deg trygg.

Blir jeg den 10.ende?

 

Det drar seg til der ute i den uvirkelige verden. Jeg går på jobb i disse dager. Og så tar jeg bussen hjem. Og når sant skal sies. Jeg møter færre folk på bussen enn jeg gjør på sykkelstien. Langt der framme sitter sjåføren. Bak sperrebånd og glassvegg. Og langt her bak siter jeg. Alene. Og dette er nesten i rushtia. 17.07 fra byen.

Det er så uvirkelig at det er litt skummelt. Det føles nesten som om hele verden har blitt til noen av de filmene jeg har sett. Jeg tror aldri jeg blir den sammen igjen. Vi opplever nå noe massivt sammen. Alle vi på hele jorden. Enten vi vil eller ikke berører det oss og vi må ta ulike hensyn og følge nye lover. Det er vondt å være i det, men fint at vi er sammen i det. Jeg tror verden blir litt annerledes fremover. Viruset vil nok bli overvunnet til slutt, men jeg tror ikke verden vil fortsette som før.

Vi lærer oss å gjør de rette tingene sammen. Vi lærer oss å hjelpe andre. Vi lærer oss respekt. Enten vi sitter stille eller er på jobb. Vi gjør alt dette sammen. Dette er en erfaring jeg helst ikke skulle hatt. Vi er også en sårbar del av økosystemet.

Vi er en del av naturen. Og vi er ikke uovervinnelige.

 

 

Lag en regnbue i dag!

 

 

Nå har vi ennå en grunn til å vaske hendene godt. Mange ser mørkt på dagene og fremtiden. Det er jo akkurat nå som skulle være best. Klokka er stilt og vi er på vei inn i den lyse tiden. Våren er fødselens og vekstens tid. Det er nå vi skal sprudle og yre rundt i verden. Coronafaenskapet setter en brems på mye av dette. Karantene og hjemmekontor og håndvask. Men om vi først skal se svart på det så gå ut. Stikk hånda i jorda og bli skitten på ordentlig og plant noe fint. Vi kan lage farge utenfor som lyser opp innenfor og jeg tror hager og bedd aldri vil være finere enn nettopp i år. Nettopp denne våren. Hjemmesitting er ikke alltid hjemmesitting. Vi våger oss utenfor veggene og får jord mellom fingrene. Vi blir skitne på hendene. Vi får en deilig god grunn til å vaske hendene. Summingen av høytrykksspylere og knirkingen fra trillebårene ljomer i busker og plener og kratt.

Farger er fint. Plant noe fint.

Lag en regnbue

 

Spre dere ut. Ta turen til Heietjønn.

ice_ice_1_tommetanker

Følg etter øynene innover skogen. Det er nok av plass. For eksempel inn mot Heietjønn oppe på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen var jeg på jakt etter Chaga (kreftkjuke/Inontus Obliquus). Jeg fant Chaga men jeg fant mer. Jeg fant naturens motiver over alt. Naturen er den perfekte formgiver. De små kuldegradene som lurte i skyggene lagde former av vann. Og de små solstrålene som snek seg forbi trestammene polerte med sine varmegrader. Det var underlig vakkert hvordan istapper vokser nedover og oppover og små vanndammer blir til storbykart. Turen er fin. Variert skog og fine steder.

ice_ice_tommetanker

istapper_tommetankerInne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie. Fin sted å raste på.

heietjønn_tommetanker

 

På turen opp går jeg forbi noe skummelt, noe fra TwinPeaks og Twilight  Zone; Vinkjellemyr? Til og med jeg klarer ikke assosiere meg fram til hvordan det navnet ble til her inne. På samme turen er det mange små fine utsiktstopper, et gammelt tysk flyvrak, ei hule hvor Ole Høiland gjemte seg og uendelig med flott skaperverk.

vinkjellemyr_tommetanker

Turene i Tveit er alltid fine. Det er lett å finne fram og godt merket. Hill, hill til Tveit Turlag. Turen inn til Heietjønn er topp. Det er egentlig bare å ta den.

 

heietjønn_kart_tommetanker